søndag, desember 04, 2005

Min kjære, kjære mormor

Dette skal - forhåpentligvis - ikke bli en nettside full av dødsannonser, men noen ganger kommer slike triste budskap litt tett på hverandre.

Mormor, eller Anna Hatlevik som hun het, døde på Aldersheimen på Fitjar i forrige uke. Hun var gammel, og har de siste årene ikke kjent meg igjen de gangene jeg har besøkt henne. Derfor har på en måte tapet over og savnet etter mormor fått plass inni meg for en god stund siden. Likevel blir ting mer konkrete når døden først kommer, og et hjerte slutter å slå.

Mine minner om mormor er mer konkrete fra de senere barndomsår enn fra de tidlige. Største årsak til dette er at den geografiske avstanden mellom Norge og Japan var stor. Mitt første minne sammen med mormor dateres derfor tilbake til 1987, da hun kom på besøk til oss i Japan. Med seg i bagasjen hadde hun en liten katte-bamse. En Pus med værhår som var myke og deilige mot kinnet når jeg skulle sove om kvelden. Pus har jeg liggende på rommet mitt fremdeles. Minnene fra besøket i Japan begrenser seg gjerne til dette, samt når mormor skulle smake på tørket tang og tare. Til fnising og knising fra oss rundt bordet kom sjø-bladet fort ut igjen, etterfulgt av et ekte "FYSJ!".

Siden forflytter minnene seg til Norge og Fitjar. Å komme til et landlig sommerhus, med brygga, båten og fiskegarnene klare og med en mormor som møter oss på trammen med et smil, en klem og et kaffebord dekket i skyggesida på huset. Bordet var alltid dekket med hjemmelagde lefser, potetkaker og andre kunster som jeg ikke er i nærheten av å selv kunne utføre.

Det er mye godt å tenke tilbake på. På onsdag er det begravelse, og trist blir det. Men samtidig har du levd et godt og langt liv, mormor. Og nå får du endelig komme hjem til Himmelen og treffe din sårt savna ektemann.

Takk for alle gode minner!

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Torgeir!

Trist å lese om mormora di...
håper det går bra med deg likevel i Tyskland!
Du vet at vi kommer til å savne deg veldig de gangene du ikke blir med GS på tur!
Men akkurat nå så sitter vi bare å venter i spenning alle mann på cden! Den kan jo ikke bli annet en bra! :-)

Lykke til som tysker da så lenge...!
Klem - Inger

Sveinung sa...

hallo torgeir! Du har rett i at triste ting av å te komme litt tett på hverandre. For i det siste har det blitt veldig tett.. :(
Eg regne med at me snakkes i begravelsen?