Japan, del II; Slutten for DNS

Den Norske Skolen (DNS) var min skole og lekeplass fra 2. til 7. klasse. I 1990 flyttet skolen inn i splitter nye lokaler på den splitter nye (kunstige) øya Rokko Island utenfor Kobe. I fjor sommer var det imidlertid slutt: På grunn av mangel på elever ble skolen nedlagt, og nabo-skolen Canadian Academy overtok tomta. Der skal de nå bygge ny gymsal, og rivinga av DNS var i full gang når jeg var der ute nå. Trist å se minnene bli lagt i grus på den måten. Og et 16 år gammelt bygg er ikke akkurat gammelt da. Men slik er livet.

Japan, del I; Bra tur!

10 dager i Japan er i minste laget, men vi hadde flotte dager, fullstappet med ulike opplevelser. Her er noen små glimt.

(Alle bildene kan sees i større format ved å klikke på dem).

Her er vi i den store tempelbyen Kyoto. (Fra venstre; Fredrik, OP, Jarl og Torgeir). Som en kan se var ikke våren komt for fult enda, så det var litt brunt/grått. Likevel hadde vi et par-tre skikkelige vårdager. Imidlertid var ikke denne dagen en av de: vi ble møtt av snøstorm og greier, men dagen ble bedre etter hvert.


Vi startet med en folksom dag i Universial Studios, med køer på opptil 140 minutt. Tiden ble av japanske smågutter effektivt benyttet til Nintendo, PSP eller andre små spillkonsoller.





Denne ruinen står igjen som minne etter atombomben som amerikanerne slapp over Hiroshima 6. august 1945. I tillegg finnes, i tilknytning til dette, en fredspark og et museum. Veldig sterkt å se og oppleve. Meningsløsheten med atomvåpen, krig og menneskeskapt strid velter inn over en.





Jarl og OP hadde kjøpt Hawaii-skjorter kun for anledningen. Ikke en gang amerikanere kan se mer amerikanske ut.



Vi bodde for det meste i min "hjemby", Kobe. Denne ligger strategisk, geografisk sett, midt i Kansai-regionen i Japan. Herifra er det enkelt og raskt å ta tog til store historiske byer og steder.

Himeji Castle er fra middelalderen, og det best bevarte slottet av denne typen i Japan.

Man blir ikke en skikkelig japaner uten at man har bidrat med penger til den japanske mafiaen - Yakuza - gjennom de mange støyende spillehallene, eller Pachinco, som de heter, mente Jarl. Han prøvde aktivt å skjønne spillet, og fikk god hjelp av de ansatte ved spillebula.

Til sist må vi ikke glemme de gode matopplevelsene, som jeg ser på som en god ramme rundt alle opplevelsene.
Fra venstre; OP, Torgeir, Jarl (med sushi i munnen) og Fredrik.

Skarpskyttermerket

I går klarte jeg det jeg mislyktes med på rekruttskolen; Jeg tok skarpskyttermerket i bronse. Så dermed er det to pins som pryder uniformen min; fra tidligere har jeg idrettsmerket. Målet er likevel å klare sølv i løpet av førstegangstjenesten.

U'r used 2 this, right?

Det begynte så smått på mandag. Siden har det tatt seg opp. Det er, som i Norge, snø vi snakker om. Fredag lavet det ned i flere timer, og alt dette hvite, ukjente skapte kaos - spesielt for de stakkars amerikanerne. Midt på dagen kunne den engelsk-talende radiostasjonen melde at alle fritidsaktiviteter resten av dagen var avlyst, samt at alle kinoer(!?) på basene i området holdt stengt inntil videre. De store bilene mange yankees kjører rundt i står på tverke overalt; på veien, av veien - ja til og med på skjeive på parkeringsplassen. Vi nordmenn kan ikke annet enn å flire litt av det.

Men sånn bortsett fra at vi, tross alt, takler "situasjon; snø" bedre enn amerikanerne, så er det ikke mye morro, spør du meg. All trafikk går treigere enn vanlig og passasjerer vi skal plukke opp på flyplasser rundt omkring er forsinket. Dessuten begynner jeg å bli lei av den samme frasen fra arbeidskolleger: "You have no reason to complain! You are from Norway, you're used to this, right? This must be like summer for you guys!". Haha...