Kanskje en blåmandag?

For ei helg. Jeg har fått hvilt meg og hatt det koselig en del, samtidig som jeg har gjort "min plikt" under søndagssendinga i Kystradioen.

Fredag tok vi en skikkelig rolig kveld, hvor det ble laget en god middag og filmen på programmet var "Walk The Line" - om Johnny Cash' liv. Veldig bra film, og en herlig, avslappende kveld.

Lørdagen hadde jeg fri, og fikk gjort mye i huset. Det er merkelig (og ikke så mandig, jeg vet det), men jeg trives virkelig godt de dagene jeg får gjort en del husarbeid. Det er liksom så konkret. Jeg sov lenge (HERLIG!), og spiste en god brunch, og nøt virkelig tida alene. På kvelden var det Lovsangsfest i Norkirka, hvor jeg var med og sang. Det varte i 3 timer, og var virkelig en flott (dog slitsom) opplevelse.

Og i dag, søndag, måtte jeg opp klokken 7. Det var godt vi hadde stilt klokka i natt, slik at det faktisk ble en time seinere i hodet mitt, men likevel var det hardt. Jeg hadde nemlig sending inne i Kystradioen, mellom klokk 10 og 14. Så var det hjem, og slappe av litt i sofaen, samt å spise noen stykker pizza, før jeg dro til Kleppe Bedehus, hvor jeg skulle spille til allsangen og synge et par sanger alene. Det førstnevnte gikk ikke så bra, mens synginga gikk ganske ok. Det var et bra møte.

En god helg med andre ord, men akk så altfor kort! En lang langhelg hadde vært godt nå. Så vi får se da, om morgendagen blir en riktig blåmandag...!?!

Lørdag kveld på byen

Er du i Bergensområdet i helga, uten noen konkrete planer? La meg gi deg noen tilbud:

Lørdag kl. 20 er det Lovsangsfest i Norkirken (rett bak Legavakta). Her blir det mye sang og vitnesbyrd. Ta med deg noen venner og kom.

Søndag er det også aktivitet i kjerka. Det er gudstjenester klokken 11, 17 og 20.

Snart gratis, men totalt uberegnelig

Følgende påstand skal stå på forfatters egen regning: Askøybrua er ei av Norges flotteste bruer.

Brua er 1057 meter lang, og har Norges lengste spenn med sine 850 meter. Vakkert ligger den plassert i terrenget også. En imponerende seilingshøyde på 62 meter gjør at også cruise-skipene klarer innseilinga til Bergen.

Siden fullført oppføring i 1992 har askøyværingene betalt i dyre og lange baner for å finansiere hele sulamitten. Med abonnement koster det meg 60 kroner tur/retur for å kjøre inn til byen - i tillegg til vanlig bompengering.

Nå er det imidlertid snart over. 18. november er brua nedbetalt, og det vil fra den dag være gratis å kjøre over. Politikere og andre har forsøkt å ymte frampå at en utvidet betalingsperiode kan finansiere sårt trengte veiprosjekt på øya, men nå har rett og slett befolkningen fått nok. Vi vil, og skal, få vår gratis fastlandsforbindelse.

Så til det uberegnelige: Den siste tiden har det vært komplett umulig å beregne kjøretiden til jobb i rushtiden. For i en hel måned frem til den 18. driver de vedlikeholdsarbeid av festene på brua. Dermed har de sperret av 10 meter av det ene feltet, og lysregulerer strekningen. Det skal være sagt at det har bedret seg etter at de begynte med manuell regulering på de mest trafikkerte tidspunktene, men likevel kan det ta lang tid å passere enkelte ganger. Første dagen dette gjaldt, brukte jeg 40 minutt på denne kilometeren over havet.

Det er verdt å nevne at Askøy er Norges mestvoksende kommune, nå med opp imot 23.000 inbyggere. Det er forventet en enorm tilflytning nå når brua blir gratis, og boligprisene vil stige. Noen som trenger et sted å bo? Jeg har ledig rom! ;)

Barn, gospel og festival i Kragerø

Jeg er litt trøtt og sliten, men på en god måte.

I helga var jeg i Kragerø på Barnegospelfestivalen - den 8. i rekken totalt, og den fjerde for mitt vedkommende. Jeg er der, hyret inn for som ansvarlig for storskjermproduksjonen.

Som alltid har det vært utorlig inspirerende og fantastisk gøy å høre 1.200 unger synge for full hals "hjelp meg Jesus, til å være en venn!". Et bra tema det, som gikk igjen under hele festivalen.

Og, som om det ikke var nok å bare få være der, så fikk jeg også møtt Margrethe igjen, for første gang siden juli. Hun er blitt så stor, hun lille niesa mi fra Røros.

Svart skrekk

Jeg føler meg forfulgt. Mørketiden gjør kanskje noe med meg. Paranoia forsterkes, og fornuften fra sommernattens lys blekner og kveles av høstmørket - som bare er dypt og fylt av uvisshet. Jeg er ikke gal. Jeg har hendelser som bygger opp rundt frykten.

Det første møtet: Overfallet i garasjen.
Det ble sent før jeg var hjemme den kvelden. Alt virket likevel normalt idet jeg kjørte bilen inn i garasjen. Ettersom jeg ikke hadde tidligere hendelser som vekket min påpasselighet, var jeg uvitende nok til å tro at jeg var alene i garasjen. Hadde jeg lyttet, ville jeg kanskje hørt at han beveget seg i mørket, der han lå og ventet på det rette øyeblikket; at jeg skulle lukke garasjeporten. Han satte mot meg, men bommet på målet, og fortsatte inn i mørket bak meg, mens jeg lå forskremt igjen på bakken.

Hadde jeg bare vist at dette kun var første advarsel. Han hadde ikke til hensikt å gi opp allerede.

Tilbake på åstedet: Det åpne vinduet
Det var varmt til å være oktober. Jeg ble nødt til å åpne terassevinduet på fult gap da jeg kom hjem fra jobb. Stua trengte virkelig en ny ladning frisk oksygen. Selv ble jeg ikke værende i stua, men gikk ut på kontoret for å jobbe på dataen. Dypt konsentrert som jeg var, glemte jeg det åpne vinduet, og mørket kom sigende inn over Askøy.

Klokka ble mye før jeg igjen beveget meg mot stua, denne gangen for å tenne lys i det bekmørke rommet. Han hadde nok ikke ventet at jeg skulle komme tilbake, og ble overrasket da jeg plutselig stod i døra og myste mot ham. Han var ikke så lett å se der han stod - svart som han var fra topp til tå.

Før jeg hadde fått summet meg til å i det hele tatt registrere at han var der, la han på sprang mot den eneste fluktveien han visste om; vinduet. Idet han passerte meg, kunne jeg visselig kjenne hjertet hoppe over 2 og 3/4 slag, der det sprengte på i halsen, på vei ut av kroppen min.

Hånlig som han tross alt var, ble han stående i vindusåpningen og se på meg i et par sekunder som virket som en evighet. Jeg tror han vurderte meg. Var jeg virkelig så stor at han ikke kunne komme seirende ut av et angrep? Han bestemte seg idet jeg satte mot ham, og forsvant inn i mørket utenfor, hvor det er han som regjerer om natten.

Jeg har tenkt på den svartkledte siden. Jeg velger å tro at han ble like skremt som meg. Tross alt; katter er - uansett hvor svarte de er - like redde for mennesker som hyler opp i forskrekkelse, som vi er for dem. Men aldri skal han vinne denne striden!

Mørkemann? Jeg?

Da har jeg vært en uke i Dagen, og det har vært en uke med mye nytt, og lite resultat. Jobben min, som annonsekonsulent, består jo i å selge. Det er ikke bare-bare, men kommer nok etter hvert.

Ellers avsluttet jo jeg min lange ferie når alle andre i Bergen begynte sin. Høstferie gjorde at det ikke var så enkelt å få tak i folk som tar økonomiske avgjørelser rundt omkring.

Dagene blir jo lange når en aldri er ferdig før 4. Liekvel fikk jeg brukt kveldene mine godt ilag med venner, selv om noen kanskje føler seg forbigått. Slapp av, når ting kommer litt inn i roligere tempo, så skal jeg invitere dere hjem til meg. Forøvrig er det bare å invitere seg sjøl altså!

Ellers var jeg hundeeier i uka som gikk. Kusina mi Solveig (11) var med sine foreldre på tur til Syden (hvilket land, spør du? Aner ikke... Syden, vel?), og Balder var mitt sosiale alibi etter arbeidstid. Veldig koselig, selv om det er et stort ansvar, og absolutt tidkrevende. Man må liksom hjem etter jobb. Flott hund, ihvertfall - med utrolig fine øyne, og høy nærhetsfaktor.