Når lite annet skjer

Det er på tide med litt oppdatering. Men ettersom jeg var på vakt helga som gikk (og dermed gikk glipp av turen til Torino, som de andre hadde), så er det lite utenom det vanlige som har skjedd. Derfor tenkte jeg å publisere et par bilder fra den forrige skytetreninga vår. Hver første tirsdag i måneden kryper vi under jorda, og fyrer av skudd etter skudd med Glock P8-pistoler.

Selv om jeg ikke er noen god skytter, så er det utrolig gøy. Og glock-en er enklere å skyte med enn AG3. Mindre å holde fokus på. Men jeg ble overrasket over hvor plastbassert dette våpenet er. Lekepistolen min når jeg var liten så nesten mer ekte ut enn denne - men forskjellen er stor; Glocken er livsfarlig.

Jarl kjekker seg, og tror han klarer å skyte stødig med ett-hånds-grep. Liksom!

Chamonix, France

Helga som gikk (10.-12. februar) var det igjen på tide å komme seg litt vekk fra Ramstein. Denne gangen var det de franske alpene, og småbyen Chamonix, som var reisemålet. Det ble slalåm, sol og blå himmel, utrolig natur og en fantastisk opplevelse.


Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat tok initiativet til over 5 og en halv time i bil, kun for å få stått litt på ski. Det tok mange forsøk på overtalelse fra de andre før jeg ga opp, og måtte innrømme at det kunne være deilig å gjøre noe spesielt i helga. Planene mine begrenset seg tross alt til utforsking av min nyinnkjøpte DVD-recorder - og selv jeg innså at det ble en litt for nørdete unnskyldning.

Jarl og Fredrik nyter lunch på tidenes dyreste fjellrestaurant, hvor brusen kosta over 80 kroner.
Og på ingen måte angrer jeg turen nå i ettertid - til tross for solbrenthet. Det var rett og slett helt fantastisk. Vi var fremme i 1-tiden fredag kveld, og fikk (etter litt om og men) et veldig greit og rimelig hotellrom midt i byen. Lørdagen brukte vi i bakken, og da vi var mette på sol og totalt utslitt i beina prøvde vi å finne oss nytt hotellrom. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn anntatt. I en bitteliten alpeby, med like mange hoteller som det finnes innbyggere, var det ikke et eneste rom ledig i byen - vi lette i over tre timer! Til slutt dro vi til nabo-landsbyen, og etter litt om og men fikk vi tatt inn på et lokalt familiedrevet hotell... dyrt var det, og enkel standard, men vi var så trette og glade for å endelig ha fått en seng å sove i, at det ikke betydde stort. Søndagen tilbragte Jarl og Fredrik på brevandring, og var nesten over i Italia, og så dessuten rett bort på Europas høyeste fjell Mont Blanc. Jeg hadde en rolig dag, hvor jeg utforska den lille byen i stedet - beina mine protesterte mot mer ski.

Hverdagen blir bedre av slike opplevelsesturer.

På rundtur etter GPS-damas ønske

Tirsdag ble jeg sendt ut på oppdrag fra Ramstein til Eindhoven i Nederland. Det ble, på mange måter, en interessant tur.

Det hele startet så godt, været var fortreffelig, jeg fikk en av de beste bilene, samt en av de nyinnkjøte GPS-ene, og den amerikanske soldaten jeg skulle kjøre til militærflyplassen var hyggelig og pratsom. Vi kjørte nordover i god fart, med blå himmel og strålende sol - vel å merke ikke i ansiktet.

Etter å ha kjørt igjennom Belgia, og kommet inn i Nederland, så var vi vitne til en ganske alvolig ulykke i motsatt kjøreretning. Nå er det slik at når det først smeller på Autobanen - da smeller det virkelig! Køen strakte seg over flere mil, og jeg så for meg en lang tur hjem igjen.

Nå viste det seg at satelitt-vennen min visste råd! Hun førte meg elegant utenom den lange køen, litt lenger øst, til vi kom inn i en liten by kalt Venlo - helt på grensen til Tyskland. Her tror jeg planen var å føre meg trygt gjennom byen, og ut på sørsiden, hvor en ny Autobane ventet meg. Men midt inni sentrum bestemte hele navigasjonssystemet seg for å slutte å virke. Fortvilelsen var ikke så rent liten, ettersom jeg ikke hadde anelse om hvor jeg var, eller hvordan jeg skulle komme meg ut på rett side av byen. Til alt hell hadde jeg med meg kart, og fant til slutt ut hvilken retning jeg skulle i, og til og med (med litt rekognosering) hvordan jeg skulle komme meg ut på rett side av Venlo.

Kun 1 time forsinket, godt sliten, men betraktelig bedre kjent i området mellom Ramstein og Nederland, kom jeg tilbake til basen litt før kl. 21, etter 9 timer bak rattet. Puh!

I morgen gir jeg GPS-en en ny sjangse. Nå vet jeg hvor Reset-knappen er.