Klinkekuler og andre duppeditter

"Eg har mista klinkekulå..." synge Sibbe fra Sandnes. Mens jeg derimot - jeg har mista mobilen min. *sukk* Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt meg dette scenariet, hvor all informasjon om rundt 250 kontakter går tapt.

Over helga er jeg tilbake i Norge, og skal nok få ordnet meg med ny mobil - på samme nummer, selvsagt. Dette er tross alt et nummer jeg har hatt siden 98, og skifter det ikke ut med det første.

Slik er ihvertfall ståa, dersom du lurer på hvorfor Torgeir er blitt så overlegen at han ikke svarer på meldinger lenger. Ønsker du å lette meg for arbeid med å samle sammen numrene igjen? Send meg da gjerne en mail med ditt eget nummer. Enn så lenge, her er mitt tyske mobilnummer. +49 0160-911-59256. Greit å ha kanskje?

Kjempeinnsats fra Tyskland

Da var Tyskland ute av VM, og en helt utrolig stemning som har rådd rundt i landet har begynt å dabbe av. Det har vært helt utrolig, med sinnsykt mye folk, både tyskere og andre nasjonaliteter som har sett på fotball og feiret seire (evnt. druknet tap) til langt på natt. Og best av alt: Det har gått rolig og pent for seg, og alt har bare vært gøy.

Mediene her nede skriver en del, og skryter av Tysklands innsats, og, utrolig nok, uten å henge ut noen som syndebukk. En annen interessant refleksjon er denne: For første gang siden 2. verdenskrig har tyskerne virkelig turd å vise patrioisme. Flaggene har vaiet, og tyske sanger blir sunget over alt. De har virkelig hatt en grunn til å være stolt av å være tysk.

Selv var vi til Frankfurt på lørdag, og prøvde å få billetter til Brasil/Frankrike-kampen på svartebørsen. Det skulle vise seg å bli vanskelig. Vi så noen betale € 600 for en billett, og det var for mye for oss. Derfor dro vi inn til sentrum, og så heller kampen på storskjerm. Jeg skal ikke si hvor mange hundre tusen mennesker som var der, men det var ikke få! Kjempegøy. Og nordmenn traff vi også.

Nå skal jeg til Italia i helga og se finalen derifra.