torsdag, april 28, 2005

"I hate the Giants"

Det skal ikke være lett å være på laget som alltid vinner. Spesielt ikke når man begynner å tape - i stor stil.

Baseball er en stor idrett i Japan, og Yomiuri Giants er baseballens Rosenborg. Ingen liker å innrømme det, men de er i en klasse for seg selv. Irriterende nok. Grunnen kan selvsagt diskuteres, men det er ikke det som opptar meg i dette øyeblikk. Det som gleder en erkefiendes sjel i dag, er det faktum at Giants taper - og taper - og taper. De ligger faktisk på siste plass så langt i sesongen. Og selvsagt begynner spillernes dårlige humør å bli vanskelig å skjule.

The Japan Times siterer Giantsspilleren Tuffy Rhodes, som etter et tap på 7-5 mot Yakult Swallows skal ha sagt at "Everybody is lousy, I hate this! I hate the Giants".

Dårlige tapere, eller? Det er det som er problemet med å være vandt med å alltid vinne. Uro innad i leiren til Giants er uansett ikke å forakte. :)

Der salget stupte

I dag morges våknet jeg til Kanal 24s nyhet om at kjøpelysten hos nordmenn hadde falt med 4% i mars. Dette skal være grunnen til at renten ikke har steget. Mange, og sikkert Sentralbanksjefen deriblant, undrer seg over dette, men øsnker ikke trekke noen konklusjoner enda.

I følge Aftenposten er det "særlig kjøp at klær og sko som trekker ned". I så fall kan jeg fortelle alle som måtte lure på hvor kjøpelysten ble av: 7. mars drog 21 jenter (og 3 gutter) fra Interkulturell Forsåelse til Kina - og shoppingen der sto på ingen måte stille. Klær og sko ble kjøpt, og overvekten nådde nye høyder. Jeg er overbevist om at salget i Kina gikk opp et par prosent under vårt opphold.

Derfor, kjære Sentralbanksjef; Bekymre deg ikke! Det er ikke noe i veien med norsk kjøpelyst - vi har bare vært utenlands en snartur.

tirsdag, april 26, 2005

Det som ryster

For kun få uker siden passerte vi ulykkesstedet, da vi var på vei med klassen i Interkulturell Forståelse til Kyoto fra Kobe. Verste ulykke på førti år, skriver blant annet Aftenposten.

Togulykken i Japan på mandag kom overraskende på oss som kjenner det japanske kollektivsystemet. Men egentlig burde det kanskje ikke komme som et sjokk at det en gang skjer en ulykke. Spesielt ikke med tanke på hvor mange tog som går på disse skinnene, som passerer denne strekningen og ulykkesstedet hver dag - ja, hver time! Nei, med et slikt effektivt og aktivt system, så burde man kanskje heller stå og klø seg i hodet over at det ikke skjer oftere.

Det som gjør at en likevel lar seg ryste, er nærheten en har til ulykken - tross alt. Og det faktum at det skal ha vært mange skolebarn ombord i ulykkestoget. Da jeg som barn tok tog til og fra Den Norske Skolen - frem og tilbake, frem og tilbake - så var det nettop med JR (Japan Railway) og i slike tog som man nå ser avbildet; store stålvogner i blått og sølv som nå er forvrengt til det vanskelig gjennkjennelige. Ulykken skjedde ikke på strekningen jeg selv reiste, men heller ikke langt nok unna til at en bare kan trekke på skuldrene og "jaja... det måtte vel skje en gang".

Debatten rundt hvorvidt privatisering av JR har skapt konkurranse-situasjoner som har gått ut over sikkerheten har på nytt blusset opp i Japan. Selv ber jeg bare om at det må gå minst 40 år til før vi ser en lignende ulykke.

søndag, april 24, 2005

And so on...


Under et av våre mange tempelbesøk på vår tur til Kina og Japan kom vi over litt av hvert når det gjelder engelskspråklige skilt. Imidlertid er dette det beste (verste?) vi så. Skiltet står inne i en tempelhage, like ved en dam hvor en kan balansere seg over på noen steiner som ligger utover. På eget ansvar... tror jeg ihvertfall, etter å ha lest skiltet et par ganger.

Bilde av meg

Som lovet; her kommer et bilde av meg. Det er tatt i sommer, da vi var på (nesten samlet) familietur til Japan, hvor vi har bodd i mange år. Det er meg til høyre, lillebror Ingar til venstre.

Nam-nam: Spisepinner må beherskes når man skal spise i Japan. Lillebror Ingar (17) og meg selv, Torgeir.

lørdag, april 23, 2005

Mer om meg og mitt

Det er altså jeg som er Torgeir. Bilde må nok komme senere, av den grunn at jeg sitter på jobb - og ikke har bildemateriale liggende på pc-en her.

Jobben min består av å være journalist i en liten lokalradio i Bergen, ved navn Kystradioen. Men i bunn og grunn er jeg fremdeles student. Etter to år på Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiandsand bestemte jeg meg for å ta et år med Interkulturell Forståelse ved Norsk Lærerakademi (NLA) her i Bergen.

Studiet her har sendt meg ut i verden, og jeg ankom norsk jord igjen for kun en uke siden, etter 6 uker på reisefot. NLAs administrasjon og Lånekassens penger bragte meg til Kina og Japan. En utrolig reise, som min gode venn Turid har beskrevet godt underveis.

Nå, vel tilbake, går livet ut på oppgaveskriving om misjonsstrategi i Japan etter 2. verdenskrig samt, etter hvert, lesing til eksamen som går av stabelen 27. mai (såvidt jeg vet...).

Livet mitt består av mye mer enn overnevnt, men dette var en røff og kort innføring. Kommentarer mottas selvsagt med stor jubel og begestring.