Generalen som ble forlatt av sine egne

En ting liker jeg med NRKs omlegging av kanalene, og det er at de ofte på kveldstid sender gode dokumentarer på NRK 2. Så mens mange nordmenn satt og så Melodi Grand Prix på moderkanalen, ble jeg dypt engasjert av "Shake Hands with the Devil".

Dokumentaren har hentet tittelen fra en bok skrevet av Roméo Dallaire, den kanadiske generalen som fikk den fortvilte og håpløse oppgaven å lede FNs styrker i Rwanda i 1993 og -94. Filmteamet reiser, ti år etter, sammen med Dallaire og konen hans tilbake til stedene hvor mennesker - menn, kvinner og barn - ble slaktet ned. Noen tall viser at så mange som en million mennesker døde i løpet av noen måneder.

Dallaire forteller åpent om fortvilelsen, frustrasjonen og argressjonen som bygde seg opp over verdenssamfunnets likegyldighet og FNs og stormakters byråkratiske politikk. Med 450 soldater, og uten mandat til å gripe inn i konflikten, skulle han holde landet stabilt, mens mennesker ble hugget ned rundt ham. Etter hvert som tiden gikk skulle det vise seg at ingen ville gjøre noe for å stoppe det som foregikk. Dallaire og de få menn han fremdeles hadde med seg ble rett og slett sviktet av sine egne; av FN og hele den vestlige verden.

Det ble en sterk dokumentar. Hvordan kan mennesker være så onde? Og hvordan kan vi sitte og se på at slikt bare skjer? Det vekker sterke følelser og engasjement. Ikke unaturlig vandrer tankene videre mot det som skjer i Kenya nå. Vil man kunne løse dette, eller vil de med makt til å gjøre noe snu seg vekk nok en gang?

Dallaire fremstår som en mann som nekter å gi opp. Han nekter å rømme, bare for å redde sitt eget liv. Jo lenger han blir værende i konfliktområdet, dess større fare setter han seg selv i. Likevel blir han, og hjelper de få han kan. Mannen har sett grusomme ting, og beskriver et land hvor Djevelen har fått fritt spillerom.

På utdypende spørsmål om hvorvidt åndelige makter kan trekkes inn i menneskeskapt krig og massedrap, sier han (fritt gjenfortalt): 'Når man ser så stor grusomhet og ondskap, så kan jeg ikke annet enn å tro at det er en motpart også. En Gud som er like god som denne djevelskapen er ond.'

Vi må virkelig jobbe mot at slike ting som foregikk i Rwanda får skje igjen!

Jeg skrev i juni i fjor om filmen Hotel Rwanda, som også gjorde inntrykk.