Diamanten min

Jeg har en sykkel. Den er over ti år gammel, den er grønn og den er en skikkelig Diamant. I sommer fikset jeg den opp nok til at jeg kunne bruke den. Så nå sykler jeg på min gode, gamle og rustne 18-girssykkel.

Den 19. desember var jeg på tidligvakt. Etterpå syklet jeg til sentrum for å treffe Johanne. Der låste jeg sykkelen min fast utenfor Galleriet - kjøpesenteret som ligger midt i sentrumsgryta i Bergen. Etter å spist middag og handlet litt, tok jeg og Johanne bussen hjem. Sykkelen hadde jeg glemt...

Deretter gikk det slag i slag. Jeg glemte sykkelen helt, og jeg hadde heller ikke tid til å savne den de neste ukene. Joda, jeg tenkte nok på den av og til, men bare helt vagt og uengasjert.

Etter bryllup og reise kommer jo hverdagen tilbake, med jobb og tidspress. Jeg trengte sykkelen min. Det var likevel lite engasjement å spore når jeg tok turen innom Torgallmenningen igjen for å se etter den.

"Ribbet," tenkte jeg. Det må den i beste fall være. Det har jo tross alt vært både jul og nyttår, og den har stått midt i fyllesentrum. Men jeg ble overrasket. Der stod Diamanten min - helt slik jeg forlot den en måned tidligere.

Enten er bergenserne blitt bedre og snillere. Eller så er sykkelen min så stygg at ingen - ikke engang i stupfylla - ser verdien av å rappe den hjem en sen kveld. Jeg tror vel mest på alternativ b.

Nytt år, nytt liv

Jeg tror alle har forståelse for at det har blitt lite blogging på meg den siste tiden. Men det er kjekt at folk savner nye poster så mye at de begynner å etterlyse de i kommentar-feltet. Med hardt kjør på jobben i desember, bryllupsplanlegging og
-gjennomføring, bryllupsreise og så hverdagsinnkjøring så har det vært mye å bruke tida på. Det har altså vært nok av ting å skrive om - men altfor liten tid til å gjøre det.

La meg begynne med det viktigste: Bryllupet var perfekt! Når jeg tenker tilbake på dagen er det faktisk ingenting jeg tenker vi skulle gjort annerledes. Gjestene ville kanskje funnet noe å sette fingeren på, men det viktigste er vel at jeg og Johanne er fornøyd? :) Flott dag, fantastisk nydelig brud, flott fest, utrolig mye folk, nydelig mat, kjekk underholdning og det gavebordet! Og i forrige uke fikk Johanne brevet fra byråkratene: Navnet hennes er nå Johanne Pauline Hauge. Gøy! :)

Mange har lurt på hvor vi skulle på bryllupsreise. Vi ville ikke si noe... ikke fordi vi var "redd" for andre mennesker, men det er litt deilig å reise ut i verden, uten at noen vet hvor du er. Reisemålet var ikke så spesielt, men helt ideelt for oss. Vi var på Gran Canaria, og bodde på Sunprime Atlantic View Suites & Spa. Nydelig hotell, med masse tilbud og aktiviteter. Fint vær hadde vi også.

I forrige uke måtte vi prøve å komme tilbake til hverdagsmodus. Johanne hadde obligatorisk uke på NLA, og jeg måtte sette meg inn i nye rutiner og lese de tusen mailene som var kommet mens jeg hadde ferie. Nå skal jeg forresten begynne 50% i ny stilling i TV 2. Jeg fortsetter i 50% som Media Manager, men skal også inn 50% som TK - Teknisk kvalitetskontroll. Blir greit med litt variasjon i arbeidsoppgavene.

I tillegg til skole og jobb har vi brukt utrolig mye tid og krefter på å få leiligheten i orden også. Johanne sitt flyttelass pluss alle bryllupsgavene gjorde at vi ikke hadde noe gulvplass igjen. Har vært slitsomt, men også gøy, og nå begynner vi å komme på plass. Vi har både fått lånt og kjøpt de møblene vi trenger, og skal snart få byttet de tingene vi fikk dobbelt av til bryllupet.

"Ja, hvordan er det å være gift da?" spør mange. Det er liksom et obligatorisk spørsmål, det. Når man får det samme spørsmålet om og om igjen kan kanskje svarene bli litt mindre entusiastisk etter hvert også. Men derfor skal jeg si dere en ting her og nå: Det er flott å være gift! Vi har én base, en husholdning, et liv sammen. Når vi er trøtte om kvelden kan vi bare gå og legge oss - og slippe å følge den ene hjem. Når vi våkner om morgenen er den andre der. Vi slipper rett og slett å bruke masse tid på å vente på den andre.

Det er bare så bra dette! 2009 har starta bra, og blir nok et spennende år. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

Vi har ikke fått bildene fra bryllupet enda, så det av oss på kirketrappa har jeg rappa fra Lene sin blogg.