Diamanten min

Jeg har en sykkel. Den er over ti år gammel, den er grønn og den er en skikkelig Diamant. I sommer fikset jeg den opp nok til at jeg kunne bruke den. Så nå sykler jeg på min gode, gamle og rustne 18-girssykkel.

Den 19. desember var jeg på tidligvakt. Etterpå syklet jeg til sentrum for å treffe Johanne. Der låste jeg sykkelen min fast utenfor Galleriet - kjøpesenteret som ligger midt i sentrumsgryta i Bergen. Etter å spist middag og handlet litt, tok jeg og Johanne bussen hjem. Sykkelen hadde jeg glemt...

Deretter gikk det slag i slag. Jeg glemte sykkelen helt, og jeg hadde heller ikke tid til å savne den de neste ukene. Joda, jeg tenkte nok på den av og til, men bare helt vagt og uengasjert.

Etter bryllup og reise kommer jo hverdagen tilbake, med jobb og tidspress. Jeg trengte sykkelen min. Det var likevel lite engasjement å spore når jeg tok turen innom Torgallmenningen igjen for å se etter den.

"Ribbet," tenkte jeg. Det må den i beste fall være. Det har jo tross alt vært både jul og nyttår, og den har stått midt i fyllesentrum. Men jeg ble overrasket. Der stod Diamanten min - helt slik jeg forlot den en måned tidligere.

Enten er bergenserne blitt bedre og snillere. Eller så er sykkelen min så stygg at ingen - ikke engang i stupfylla - ser verdien av å rappe den hjem en sen kveld. Jeg tror vel mest på alternativ b.