Kledd i sort

Akkurat nå er det begravelse for sjefen min. Han døde natt til forrige tirsdag, etter å ha kjempet mot kreft siden påsken i år.

Det var en alvorlig krefttype, men Eivind var hele tiden så optimistisk og positiv. Dette var en kamp han skulle kjempe - og vinne. Men til slutt måtte legene gi opp. Kroppen klarte ikke mer.

Han var en veldig godt likt avdelingsleder. Vi er rundt 50 ansatt i Sentralproduksjon, som han ledet. Det kan høres ut som en klisje, men døra til Eivinds kontor stod alltid åpen. Direkte talt. Uansett hvor travel schedule han hadde, var en alltid velkommen innom med spørsmål. Frustrasjon lyttet han til. Han ga råd, og tok avgjørelser. I dag var det satt opp buss til begravelsen. Den var full av kollegaer idet den kjørte av gårde.

Noen måtte være igjen på jobb også. Jeg er en av få som holder i tømmene. På en måte skulle jeg gjerne vært i begravelsen. Men samtidig hadde det vært tøft også... litt blanda følelser, sånn sett. Det har vært en utrolig rar stemning på jobb den siste uka. Det har brent et lys for Eivind. Vi savner han.