Det som ryster

For kun få uker siden passerte vi ulykkesstedet, da vi var på vei med klassen i Interkulturell Forståelse til Kyoto fra Kobe. Verste ulykke på førti år, skriver blant annet Aftenposten.

Togulykken i Japan på mandag kom overraskende på oss som kjenner det japanske kollektivsystemet. Men egentlig burde det kanskje ikke komme som et sjokk at det en gang skjer en ulykke. Spesielt ikke med tanke på hvor mange tog som går på disse skinnene, som passerer denne strekningen og ulykkesstedet hver dag - ja, hver time! Nei, med et slikt effektivt og aktivt system, så burde man kanskje heller stå og klø seg i hodet over at det ikke skjer oftere.

Det som gjør at en likevel lar seg ryste, er nærheten en har til ulykken - tross alt. Og det faktum at det skal ha vært mange skolebarn ombord i ulykkestoget. Da jeg som barn tok tog til og fra Den Norske Skolen - frem og tilbake, frem og tilbake - så var det nettop med JR (Japan Railway) og i slike tog som man nå ser avbildet; store stålvogner i blått og sølv som nå er forvrengt til det vanskelig gjennkjennelige. Ulykken skjedde ikke på strekningen jeg selv reiste, men heller ikke langt nok unna til at en bare kan trekke på skuldrene og "jaja... det måtte vel skje en gang".

Debatten rundt hvorvidt privatisering av JR har skapt konkurranse-situasjoner som har gått ut over sikkerheten har på nytt blusset opp i Japan. Selv ber jeg bare om at det må gå minst 40 år til før vi ser en lignende ulykke.