Med salmer i baggasjen

Helga som gikk var begivenhetsrik, både på godt og vondt. Torsdag, etter jobb, satte jeg, Johanne og Lene oss i bilen. Målet var Lillehammer og Sang- og Musikkfestivalen. Her skulle det synges bedehussanger.

Ulykka
Vi hadde ikke kjørt mer enn en halvtime, og var ikke komt lenger enn Vaksdal da vi opplevde hva jeg alltid har tenkt på som et mareritt som sjåfør. Jeg lå rett bak en trailer i en 70-sone på vei mot Voss, da en motkommende personbil plutselig kom over i feil kjørebane og traff fronten på traileren. Traileren rakk ikke engang å bremse før det smalt. I etterkant ble det klart at jeg var det eneste vitnet som faktisk hadde sett at bilen gled over i vår kjørebane. At bilen ble slengt rundt i piruetter langs veien fikk derimot flere med seg.

Jeg var med en gang ute av bilen, og første mann bort til den smadrede bilen. I løpet av de få sekundene jeg løp gikk alle tenkelige bilder gjennom hodet. Jeg ventet å se det værste. Dessuten prøvde jeg å gjennomgå ABC for førstehjelp for meg selv.

Personskadene var helt utrolig minimale, og brannvesen var raskt på plass og fikk klippet ut sjåføren i personbilen, som satt innesperret. Etter hvert kom både ambulane og helikopet, samt politi.

Etter halvannen time var vi på vei østover igjen. Rimelig oppskakede, og jeg hadde vondt i magen og var kvalm. Tanken på å kjøre ørten mil var ikke akkurat fristende. Men etter en cola og gode pauser fikk vi etter hvert humøret opp igjen, og var framme hos Ragnar Løsnesløkken i 2-tida på natta. Her ventet også Martha Berit Belt på oss.

Takk og lov for at det gikk så godt som det faktisk gjorde.

Festivalen og han Sjølveste
Sang- og musikkfastivalen arrangeres høyt oppe på Fåvangfjellet, nord for Lillehammer. Ragnar, som til daglig er lærer på Kongshaug Musikkgymnas (hvor vi andre tre har hatt tilknytning på ulike måter), kommer herifra og sitter i styret for festivalen.

Selve konseptet er fantastisk: Gode gamle bedehus- og kristensanger hele dagen, på en utescene oppe på sætra til Løsnesløkken. 2-300 mennesker (naturlig nok flest over 50) tar seg turen opp og nyter musikk, grillmat og natur. Årets store navn var Gunstein Draugedalen - eller Sjølvesten, som de kaller ham der oppe - og jeg må si: Litt av en mann. Han trenger jammen ikke noen mikrofon, den karen der.

Vi sang og spilte og koret Sjølvesten store deler av dagen. Desverre var det kald vind, og etter hvert satte regnet inn. Vi flyttet derfor hele festivalen inn i Sportskapellet, og resten av dagen ble intimt avviklet der inne. Koselig. :) Søndagens gudstjeneste satte en høytidelig prikk over i-en.

Fra en sjanger til en annen
Det kunne kanskje vært nok for en helg, mener du? Men, nei da. Vi hadde enda et høydepunkt igjen. Hele gjengen, i det som nå hadde fått tilnavnet Kongshaug Musikklag, dro i flokk over til Ålesund på søndag ettermiddag. Der ventet det nok en konsert, om enn på en helt annen måte og innen en helt annen sjanger. Vi hadde nemlig billetter til Toto, og koste oss skikkelig der! God gjeng, og utrolig dyktige. Desverre ble ikke lyden helt god inne i Sunnmørshallen, men opplevelsen var likel stor.

Natta tilbragte vi på Stranda, hjemme i Resident Belt. Da vi kom dit var jeg helt tom for krefter. Godt å sove. :) Og mandagen brukte trekløveret fra starten av turen på å reise hjem til Bergen. Etter 1400 km var det deilig å sove hjemme i sin egen seng igjen.

Og til slutt er det verdt å nevne at vi natt til i dag hadde tropenatt i Bergen for første gang på 5 år. Det er ikke mange av dem. Faktisk har det bare vært 18 av dem de siste 100 årene. Likevel sov jeg som en unge! :)