Svart skrekk

Jeg føler meg forfulgt. Mørketiden gjør kanskje noe med meg. Paranoia forsterkes, og fornuften fra sommernattens lys blekner og kveles av høstmørket - som bare er dypt og fylt av uvisshet. Jeg er ikke gal. Jeg har hendelser som bygger opp rundt frykten.

Det første møtet: Overfallet i garasjen.
Det ble sent før jeg var hjemme den kvelden. Alt virket likevel normalt idet jeg kjørte bilen inn i garasjen. Ettersom jeg ikke hadde tidligere hendelser som vekket min påpasselighet, var jeg uvitende nok til å tro at jeg var alene i garasjen. Hadde jeg lyttet, ville jeg kanskje hørt at han beveget seg i mørket, der han lå og ventet på det rette øyeblikket; at jeg skulle lukke garasjeporten. Han satte mot meg, men bommet på målet, og fortsatte inn i mørket bak meg, mens jeg lå forskremt igjen på bakken.

Hadde jeg bare vist at dette kun var første advarsel. Han hadde ikke til hensikt å gi opp allerede.

Tilbake på åstedet: Det åpne vinduet
Det var varmt til å være oktober. Jeg ble nødt til å åpne terassevinduet på fult gap da jeg kom hjem fra jobb. Stua trengte virkelig en ny ladning frisk oksygen. Selv ble jeg ikke værende i stua, men gikk ut på kontoret for å jobbe på dataen. Dypt konsentrert som jeg var, glemte jeg det åpne vinduet, og mørket kom sigende inn over Askøy.

Klokka ble mye før jeg igjen beveget meg mot stua, denne gangen for å tenne lys i det bekmørke rommet. Han hadde nok ikke ventet at jeg skulle komme tilbake, og ble overrasket da jeg plutselig stod i døra og myste mot ham. Han var ikke så lett å se der han stod - svart som han var fra topp til tå.

Før jeg hadde fått summet meg til å i det hele tatt registrere at han var der, la han på sprang mot den eneste fluktveien han visste om; vinduet. Idet han passerte meg, kunne jeg visselig kjenne hjertet hoppe over 2 og 3/4 slag, der det sprengte på i halsen, på vei ut av kroppen min.

Hånlig som han tross alt var, ble han stående i vindusåpningen og se på meg i et par sekunder som virket som en evighet. Jeg tror han vurderte meg. Var jeg virkelig så stor at han ikke kunne komme seirende ut av et angrep? Han bestemte seg idet jeg satte mot ham, og forsvant inn i mørket utenfor, hvor det er han som regjerer om natten.

Jeg har tenkt på den svartkledte siden. Jeg velger å tro at han ble like skremt som meg. Tross alt; katter er - uansett hvor svarte de er - like redde for mennesker som hyler opp i forskrekkelse, som vi er for dem. Men aldri skal han vinne denne striden!