Boligeier

Hu hei... før jeg visste ordet av det fikk jeg tilslag på den første leiligheten jeg la inn bud på. Se gjerne hele prospektet, hvis du vil.

Fisketur i uvirkelig bergensvår

Det er helt utrolig hvor fantastisk Bergen og Vestlandet blir når sola og våren for alvor kommer. Nå vet jeg, av erfaring, at regnet kommer tilbake en gang, og derfor passer jeg på å nyte finværet når det først er her.


På kvelden i går gikk jeg og Johanne ned til brygga med fiskestang og varmet opp til skikkelig fisketur. Vi fikk ikke noe, og ikke var utstyret noe å skryte av heller. Men det var gøy, og jeg lærte meg noen triks av mesteren. Ja, for Johanne er den som har gjort det der mest av oss to.

Satser på at det blir flere slike turer, med flere sluker enn en! ;)

Gult er IKKE kult

Dart heter et av de viktigste verktøyene mine på jobb. Det er der jeg programerer servere til å ta opp ulike ting - alt frå råstoff til nyheter og sport, til fotballkamper for NFF og mye knask. Under ser du hvordan det så ut klokken 20 i kveld. Rødt betyr "i opptak", grønt er "suksessfult opptak utført", blått er "opptak programert" og gult betyr "failed".


I dag har den ene serveren etter den andre krasjet, og det har vært MYE gult. Og MYE styr. Kanskje tenker noen at det ikke ser så galt ut på bildet, men her må man huske at et eneste gult opptak skaper alarm. Og en ulykke kommer sjeldent alene.

Dette har påvirket arbeidsdagen min i høyeste grad. I tillegg har servernes 'prating' med hverandre overhodet ikke fungert - og det er nesten et under at nyhetssendingene har gått upåvirket på lufta.

På søndager, nå når Tippeligaen er i gang, er ekstra kritisk. Slike gule hendelser kan i værste fall koste TV 2 flere hundre tusen kroner.

Puh! Godt med to dager fri nå. Men litt gøy med slike utfordrende dager er det jo også. ;)

Om alt som har skjedd

Det er et paradoks at jo mer som foregår i livet, jo mindre tid blir det til å oppdatere blogg. Det er jo nettop i slike perioder oppdateringer burde komme hyppig. Men i stedet ender man opp med en sammendrags-post, slik som her. De som har fulgt med på Johanne sin blogg har vel fått med seg mye, tross alt.

Påsketur
Johanne har nå vært hjemme en måned. Det er deilig å ha så mye tid sammen, og det faktum at vi faktisk ser hverandre hver dag er en luksus som jeg fremdeles ikke klarer å venne meg helt til.

Vi begynte i stor stil, med bilferie i slutten av påsken. I løpet av noen dager fikk vi besøkt mye av Johanne sin slekt - både bror med høygravid frue i Årdal, bror med sin familie på Tananger og farmor på sykehuset i Stavanger. Sistnevnte har vært veldig syk i lang tid, og mange var overrasket over at hun levde til Johanne kom hjem. Det var veldig godt for oss begge å få treffe henne.

Det var stor aktivitet med barna på Tananger. Med både snøballkrig og springing, lesing og prating var det mye energi som gikk med. Og kun 2 dager etter at vi hadde dratt fra Årdal ble lille Levi født der. Det var godt at Johanne fikk sett sin svigerinne gravid. Viktig for jenter det der, visst nok. Påsken = rett rundt 1.000 km bak rattet. Det må kalles akseptabelt for en ferietur.

Jobbing
Ellers har det vært mye jobb i det siste. For oss begge. I TV 2 er tempoet på fult igjen ettersom fotballsesongen er i gang. Det er merkelig hvordan hele huset liksom våkner opp fra dvale på denne tiden av året. Men det er jo tross alt kjekt da!

Johanne var heldig og kunne gå rett inn i vakter på aldersheimen her på Ask. Der har hun jobbet før, og behovet for folk er jo stort. Godt betalt er det, og penger er alltid et behovs-tema. Målet var å jobbe der fram til sommeren, og siden få en jobb nærmere sentrum, da både hun og jeg har tenkt å flytte på oss innomver mot sentrale strøk.

Overraskelsen var likevel stor når hun på under ei uke fikk ny jobb og nå på mandag startet i opplæring hos Baker Brun. Hun er utrolig flink, og den penesete butikkmedarbeideren som finnes, spør du meg.

Begravelse
Ikke fult så kjekt var det at Johanne sin farmor døde kort tid etter påsken. Ikke uventet, og på en måte godt at hun endelig fikk slippe smertene. Begravelsen ble en fin minnemarkering, med fullsatt kirke. Den dama hadde mange hun kunne kalle venner.

EP-innsplling
Samme helg gikk jeg fra det ene til det andre. På søndag var Seraf forsangere på gudstjeneste i Norkirken. Jeg sitter som styreleder der, og i vinter har vi jobbet fram mot denne gudstjenesten på en litt spesiell måte. Vi gjorde nemlig et liveopptak som vi skal mikse sammen til en EP som vi kan bruke til motivasjon, inspirasjon og promotering videre fremover. Det var kjempegøy søndag kveld, og etterpå var jeg helt utkjørt. Utrolig hvor mye en må tenke på når en sitter med ansvaret for det praktiske rundt slike events.

Leilighetsleting
Så til slutt er det gøy å nevne at jeg nå har begynt å gå på visninger til leiligheter. Målet er å finne noe jeg har lyst på og råd til å kjøpe før mamma og pappa kommer hjem. Jeg synes det er gøy, men samtidig kjempeskummelt. Det er MYE penger vi snakker om, og jeg føler jeg har veldig lite kunnskaper om disse tingene.

Følg med videre for oppdateringer. Skal prøve å komme med dem hyppigere fremover!

Ekstraordinært

De innkalte til ekstraordinært avdelingsmøte. Sånn plutselig. Hva skjer nå? Mister noen jobben? TV 2 skal spare 150 millioner - slikt gjør ansatte litt nervøse. På egne vegne.

Sjefen vår var alvorlig. Alvorlig syk, sa han. Kreft, med spredning. Behandling på Haukeland begynner neste uke, og varer fram til sommeren.

Ingen av oss ante noe. Hvor godt kjenner vi egentlig de vi jobber sammen med? Hvilke tanker går egentlig rundt i hodene til de vi omgås hver dag? Hva vet vi? Lite. Eller ingenting.

Det som kom fram på møtet var dramatisk. Men ikke på våre egoistiske vegne.

Bok og film

Den stille uke

Palmesøndag i går. En dag mange av oss kjenner innholdet i. Jesus rir inn i Jerusalem på et esel. Tjenerens dyr, trekkdyret, pakkdyret. Overhodet ikke en kongelig ankomst, men like fult en viktig oppfylling av en gammel profeti.

Menneskene som stimler rundt Jesus lar seg fascinere. De kaller ham en profet. De skjønner fremdeles ikke hvem han egentlig er, hva som er i ferd med å skje og hva dette betyr for menneskets forhold til Gud.

Mandag til onsdag kalles den stille uke. Tida mellom da Jesus rei inn mens folkemengden hyllet ham og dramatikken og kampen om liv og død på korset. Hva gjorde Jesus i denne perioden vi kaller stille?

Han pratet. Snakket med folk. Lærte vanlige mennesker i tempelet om hvem han var. Lot seg utfordre av de religiøse lederne, som gjorde hva de kunne for å sette ham fast. Han brukte tiden til å forberede sine nærmeste på hva som skulle skje.

Først i etterkant skjønte de hva han egentlig sa.

Kapitlene 21-28 i Matteus evangelium anbefales i påsken.

Hurra! :)

Velkommen hjem, jenta mi! Deilig å se deg pakke ut, for nå skal du ikke reise noen plass - med mindre det er sammen med meg! :)

Likestilling i praksis

Siden jeg er inne på dette med likestilling her på bloggen for tida (og fordi det ikke skjer noe annet spennende i livet mitt), så tenkte jeg å presentere en liste over hvordan likestilling fungerer i samfunnet vårt i dag. Jeg håper alle tar det i beste mening:

Hvis en kvinne ser en naken mann i et vindu er han en blotter.
Hvis en mann ser en kvinne i et vindu er han en kikker.

Hvis hun har en kjedelig og underbetalt jobb, blir hun utnyttet og diskriminert.
Hvis han har en kjedelig og underbetalt jobb, så må han bare se å få ræva i gir og skaffe seg en ny og bedre en.

Hvis han blir forfremmet foran en kvinne, kalles det favorisering.
Hvis hun blir forfremmet foran en mann, kalles det likestilling.

Hvis han gråter er han en pusling.
Hvis han ikke gråter, er han ufølsom.

Hvis han ber henne gjøre noe hun ikke liker, kan han virke dominerende.
Hvis hun ber ham gjøre noe han ikke liker, kalles det en tjeneste.

Hvis han kjøper blomster til henne, da er han ute etter noe.
Hvis han ikke kjøper blomster til henne, da er han ikke i stand til å vise omtanke.

Kvinnen i huset

Det finnes mange synsere og selvutnevnte eksperter på bloggemarkedet. Dette innlegget er ikke noe slikt. Det er bare en interessant observasjon fra min side, og er verken ny eller nødvendigvis korrekt.

En tradisjonell japansk familie er bygget opp rundt faktumet at det er mannen i huset som har lønnet arbeid. Når en kvinne gifter seg (gjerne med en mann som jobber i samme firma som henne - på den måten forblir ekteparet i bedriften) har hennes yrkeskariere vært ansett som over. Hennes oppgave har da vært hus, hjem og barn. Kjønnsrollene har lenge vært tydelige og hatt klare rammer. Dette bildet er kanskje satt litt på spissen, og er i endring nå, sammen med resten av det japanske samfunnet.

Slik er det sett utenfra. Mange nordmenn vil fort si at dette er diskriminerende. Andre vil kanskje se det gode i familieverdiene som faktisk ligger i dette. Uansett er det ikke all makt og fordeling som vises umiddelbart. Vi kan kikke inn bak kulissene:

Den hjemmeværende konen/moren er sjef i huset. Her råder det ingen tvil. Og siden det er hun som har ansvaret for å handle både mat og annet til huset, er det hun som bestemmer over økonomien. Mens ektemannen jobber, er det hun som får lønningen. Han får utdelt "lommepenger" av kona. Disse pengene som han kan bruke på øl, mat og fritidsaktiviteter utgjør som oftest bare en liten del av månedslønnen fra firmaet. Og dersom kona finner ut at det en måned er ekstra stramt økonomisk, kan hun inndra denne vanlige lommepenge-summen.

Her snakker vi om makt bak fasaden. Og det viser seg ikke ved første øyenkast på kulturen. Det er litt artig, synes jeg.

Kanskje slike kulturelle forskjeller finnes andre steder i verden også?! Vi må i hvert fall være forsiktige før vi brøler ut at kvinner diskrimineres, bare fordi samfunnet er bygget opp på en annen måte enn vårt eget. Og selv om makt og posisjoner er annerledes fordelt: Hvem har sagt at vi nødvendigvis har rett og vet best?

Krøll med ordtak

Morgan Andersen er jo i hardt vær for tiden, og på TV 2-nyhetene i dag sa hans forsvarer Cato Schiøtz følgende: "Her er det mange uløste tråder...".

Hehe... man kan bli stresset av å ha kameraet og blitslysene rettet mot seg.

Generalen som ble forlatt av sine egne

En ting liker jeg med NRKs omlegging av kanalene, og det er at de ofte på kveldstid sender gode dokumentarer på NRK 2. Så mens mange nordmenn satt og så Melodi Grand Prix på moderkanalen, ble jeg dypt engasjert av "Shake Hands with the Devil".

Dokumentaren har hentet tittelen fra en bok skrevet av Roméo Dallaire, den kanadiske generalen som fikk den fortvilte og håpløse oppgaven å lede FNs styrker i Rwanda i 1993 og -94. Filmteamet reiser, ti år etter, sammen med Dallaire og konen hans tilbake til stedene hvor mennesker - menn, kvinner og barn - ble slaktet ned. Noen tall viser at så mange som en million mennesker døde i løpet av noen måneder.

Dallaire forteller åpent om fortvilelsen, frustrasjonen og argressjonen som bygde seg opp over verdenssamfunnets likegyldighet og FNs og stormakters byråkratiske politikk. Med 450 soldater, og uten mandat til å gripe inn i konflikten, skulle han holde landet stabilt, mens mennesker ble hugget ned rundt ham. Etter hvert som tiden gikk skulle det vise seg at ingen ville gjøre noe for å stoppe det som foregikk. Dallaire og de få menn han fremdeles hadde med seg ble rett og slett sviktet av sine egne; av FN og hele den vestlige verden.

Det ble en sterk dokumentar. Hvordan kan mennesker være så onde? Og hvordan kan vi sitte og se på at slikt bare skjer? Det vekker sterke følelser og engasjement. Ikke unaturlig vandrer tankene videre mot det som skjer i Kenya nå. Vil man kunne løse dette, eller vil de med makt til å gjøre noe snu seg vekk nok en gang?

Dallaire fremstår som en mann som nekter å gi opp. Han nekter å rømme, bare for å redde sitt eget liv. Jo lenger han blir værende i konfliktområdet, dess større fare setter han seg selv i. Likevel blir han, og hjelper de få han kan. Mannen har sett grusomme ting, og beskriver et land hvor Djevelen har fått fritt spillerom.

På utdypende spørsmål om hvorvidt åndelige makter kan trekkes inn i menneskeskapt krig og massedrap, sier han (fritt gjenfortalt): 'Når man ser så stor grusomhet og ondskap, så kan jeg ikke annet enn å tro at det er en motpart også. En Gud som er like god som denne djevelskapen er ond.'

Vi må virkelig jobbe mot at slike ting som foregikk i Rwanda får skje igjen!

Jeg skrev i juni i fjor om filmen Hotel Rwanda, som også gjorde inntrykk.

Finurligheter i hverdagen

Har du noen gang lurt på:
… hvorfor du må trykke "start" for å slå av en PC? (i hvert fall før Windows Vista kom).
… hvorfor den trafikken som beveger seg tregest kalles rushtrafikk?
… hvorfor det ikke finnes kattemat med musesmak?
… hvorfor ikke sauen krymper i regnvær?
… hvem som tester den nye og bedre hundematen?
… hvem som sjekker at folk på ligningskontoret betaler skatt?
… hvorfor banken har døra på vidt gap, mens kulepennene er lenket til disken?

Husker du?

I dag når jeg dusjet kunne jeg plutselig ikke huske om jeg hadde vasket håret eller ikke. Uansett hvor mye jeg tenkte etter var det helt borte fra hukommelsen min.

Av og til når jeg kjører på steder jeg har kjørt mange ganger før, så kan jeg ikke huske å ha kjørt deler av strekningen etterpå. Jeg kommer hjem, og kan verken huske om jeg møtte biler eller mennesker.

Vaner i livet går noen ganger på autopilot. Det er litt skummelt!

Har du noen slike episoder?

Stemningsrapport

Januar er vel ofte en rolig måned, hvor det ikke skjer så mye. Hverdagen er travel nok, og tida går på den måten. Men av spesielle hendelser er det få.

Vi har vært innom snø her på Askøy, så jeg tenkte det ville være en god stemningsrapport å legge ut et bilde fra da. Regnet og mildværet har igjen inntatt byen, men det trenger jeg ikke å tenke på når jeg ser på dette bildet. :)

Fra jobb til seng

Jeg skulle ha jobbehelg. Begynte godt på fredag, og hadde en hektisk, men god vakt til seint på kvelden. Men lørdag våkenet jeg og var helt i ørska. Feberen og hodeverket hadde kommet snikende i løpet av natta. Så dermed ble det en helg i senga i stedet for på jobb. Jaja... slikt skjer.

13 år gamle minner

I dag er det 13 år siden det store jordskjelvet i Kobe i Japan. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden. En finurlig tanke slo meg; Minnet er blitt tenåring. Eller som Harald sa til meg; det er jo nesten et halvt liv. Gratulerer med det! :)

Livet ble snudd på hodet den tidlige morgenen, og de neste månedene var ikke bare enkle. Men nå, 13 år etter, så er tankene om Kobe bare gode. Jeg savner ofte fødebyen min.

En rolig ferie i et urolig land

Det har vært etterlyst av flere, og det er vel på sin plass å fortelle litt om en 2 uker lange juleferien min i Kenya. Hovedgrunnen for å reise dit var verken sol, varme, hotell, basseng eller god mat. De tingene var bare bonuser. Jeg ville dit av en grunn: Å besøke min kjære Johanne! Og gjensynet etter 2 måneder var både gledelig og innholdsrikt.

Togturen
Vi begynte det hele i Nairobi, og dette var før urolighetene der nede brøt ut. Der fikk jeg hentet meg inn igjen, etter en hektisk arbeidsperiode og en lang reise, mens Johanne og de andre TeFT-erne fullførte undervisninga før deres ferie. Jeg benyttet anledningen til å sove, bade, lese og slappe av.

Fra Nairobi gikk turen nedover Rift Valley, med tog, til Mombasa. Hele jernbanen, med togsett, stasjoner, maten og besetningen bar tydelig preg av det tidligere britiske kolonistyret. Kjempeinteressant, men også slitsomt; det ble ikke mye søvn den natta, til tross for sovekupeer. Mye lyd og risting i 16 timer - og vi var glade når vi endelig ankom Kenyas store ferieby på kysten: Mombasa!

Tiwi Beach Resort
Ingen av oss hadde ventet noe slikt. Et helt utrolig hotell, med flotte rom, fantastisk basseng, gode restauranter, kritthvit eventyr-strand og blått-blått hav. En utrolig luksus, for en liten norsk penge. Man kunne ta det på to måter: Enten med dårlig samvittighet over å leve et slikt liv i ei uke, mens kontrastene til verden omkring er så stor, eller ved å bestemme seg for å nyte det i fulle drag, og hente inn energi etter en slitsom høst. Vi valgte det siste! :)

Julaften ble mildt sagt annerledes enn før opplevd. Etter juleevangelie-stund på stranda fant vi en passende palme å gå rundt, mens vi sang julesanger. Flere lokale stanset opp og så forundret på dette opptrinnet disse bleke utlendingene fant på. Det plaget ikke oss stort: På Tiwi trodde alle vi var svenske uansett. ;)

Middagen denne kvelden var, som alltid, utsøkt, og etter en liten sving på det utendørse dansegulvet (det er utrolig hva Afrika kan gjøre med en...), med liveband til, brukte jeg og Johanne tida på å åpne gaver jeg hadde tatt med meg fra Norge. Mye flott "under treet" i år!

Nairobi og urolighetene
Mens vi var i Mombasa begynte urolighetene rundt president- og parlamentsvalget. Området vi oppholdt oss i er et oposisjonsområde som støtter Odinga, og det ble snart klart at folk ikke var fornøyd med utfallet og utviklingen av valget. To misjonærfamilier rakk akkurat å komme seg over med siste ferje før opptøyene brøt ut, og vi fikk beskjed om at det var vanskelig å forflytte seg inn til sentrum. Hotellet, som ligger øde en halvtime utenfor sentrum, virket totalt uberørt av det som skjedde i nærområdet. Turismen er viktig for Kenya, og beskyttes så godt som mulig. Sannsynligvis har den likevel fått store skader, som så mange andre deler av Kenyas økonomi og demokrati.

Vi skulle tilbake til Nairobi. Planen var, for de fleste, å reise med tog igjen. Vi var likevel 4 som hadde kjøpt flybilletter. Det skulle vise seg å bli endringer for de fleste - og størst for de som skulle tatt tog. Av sikkerhetsmessige årsaker ble disse flyttet over i en av misjonens Land Cruisere og kjørte oppover i stedet. All forflytning gjennom Mombasa måtte skje så tildig som mulig, og vi dro derfor fra hotellet før klokka var 6 om morgenen. Vi som skulle ta fly, måtte derfor, i utgangspunktet, vente på flyplassen i 8-9 timer. Med litt flaks og noen dollar greide vi å snu dette rundt, og fikk plass på et tidlig fly. Med en glatthet jeg sjeldent har sett i Afrika var vi på skolen i Nairobi allerede før klokka 12.

De neste dagene var det lite vi kunne gjøre. Det ble uroligere for hver dag som gikk, og vi kunne se røyken fra brannene i slummene og høre skuddene fra maskingeværene gjennom nettene. Vi var trygge på NLM sitt område, og led ingen som helst nød, men mange begynte å kjenne på rastløsheten etter hvert som dagene gikk. Selv brukte jeg tida sammen med Johanne, eller med nesa nedi boka mi.

Flere og flere norske "flyktninger" strømmet til området, som var et av to steder i hele Kenya UD definerte som trygge. Nyttårsaften var vi samlet over 70 mennesker ved bassenget, og vi grillet, sang og koste oss hele kvelden. Det var godt å ta en pause fra urolighetene som hele tiden omkranset oss.

Den 3. januar gikk flyet mitt hjem, og også denne gangen måtte jeg forflytte meg så tidlig som mulig gjennom byen. Det hele gikk greit, og alt i alt kan jeg si at denne ferien var en av de beste. Mange gode minner og opplevelser, og nå gleder jeg meg bare enda mer til Johanne kommer hjem til Norge den 7. mars. Åh ja, hvilken dag DET skal bli! :)

Litteratur slukt i jula 2007:
* Den mørke materien: Det gylne kompasset. Kjempespennende bok - og en spennende debatt rundt religion, kirke, makt og samfunn.
* Villspor, en Kurt Wallander-krim: Brutal, men spennende og god underholdning.

Musikk å ta med seg videre:
* SKRUKs "Dype Stille Sterke Milde". Fenomenal CD! Anbefales. :)

Linker verdt å besøke:
* Johanne sin blogg. (Hun har også linker til de andre TeFt-deltakerne).
* BA; Hordalandsjenter isolert i Nairobi.
* Aftenposten her og her. Den samme avisa har også et videoinnslag som heter "Slik har evakuerte nordmenn det i Kenya", som er filmet ved den norske skolen.

God jul

Ja... dårlig dårlig. Godt over en måned siden forrige innlegg. Men jeg vet ikke hvor mye bloggen min egentlig er savna. Uansett; I dag reiser jeg til Johanne i Afrika, og blir der til vi har hoppet over i 2008. Derfor vil jeg bare ønske alle God Jul!

Kanskje jeg kommer sterkere tilbake i januar?! Av andre ting som har skjedd siden sist:

• Seraf har hatt to julekonserter. Masse folk og veldig kjekt.
• Jeg har fått 50% fast stilling i TV 2 fra januar.
• Ellers har lite spennende skjedd, tror jeg.

Hvordan er det mulig?

I Bergen er det flom igjen. Regnet bøtter ned, og det er seriøst ikke lite vann som kommer. Likevel... når jeg stod opp i dag, var vannet gått. Ikke en dråpe kom ut av springen. Utrolig irriterende når jeg kikket ut av vinduet og så tilstanden der.