Sjekk vår nye blogg

Ja, vi er ikke de første til å gjøre det. Men vi har altså fått oss felles blogg. Kikk gjerne innom, og legg til link. Men glem ikke denne bloggen likevel.

En dårlig dag på jobben?

Telefonen ringer. Tre ring. Et 22-nummer... det er typisk telefonselgere som ringer meg fra 22-nummer. Men tar jeg ikke telefonen nå, vil de sikkert bare fortsette å ringe og ringe de neste dagene. Like greit å kaste seg ut i det.
- Ja, det er Torgeir.
- Hallo Torgeir. Jeg ringer fra Gjensidige.
- Ja...?
- Jeg ser at du har to forsikringer hos oss - reise og innbo.
- Stemmer nok det, men...
- Ja, og hvis du har tre forsikringer blir du totalkunde og får dermed gunstigere pris.
- Åja, men du... det var i grunnen greit at du ringte nå. Jeg har lenge hatt planer om å ringe til dere selv.
- Javel?
- Du skjønner, jeg vil gjerne si opp reiseforsikringen min.
- Ehm... kremt... jaha? Hvorfor det?
- Fordi jeg har en gunstigere avtale gjennom jobben.
- Okey. Men... ja. Det kan jeg sikkert ordne for deg.
- Så da kansellerer du den for meg?
- Ja, jeg gjør vel det.
- Tusen takk. Hadet bra da.
- Hadet.

Håper ikke dama som var satt til å selge forsikringer opplevde omvendt provisjon; Å bli trekt i lønn for hver forsikringsavtale hun avslutta for en kunde.

Ikke helt gjennomtenkt?

Jeg har fått meg nytt bankkort. Akkurat det pleier ikke å være så mye å skrive om, men denne gangen fikk jeg kort med databrikke. Flere og flere får dette, og det blir stadig vanligere at butikkterminalene ber deg; "Sett inn kortet". Når dette er blitt aktuelt for meg, har jeg innsett hvor kritisk jeg er.

Målet med det nye systemet er at det skal være mye sikrere enn de gamle magnetstripene. Og det kan helt sikkert være nødvendig med en oppdatering der. Magnetstripen er gammel og sårbar teknologi.

Problemet er at disse kortene er et stort sikkerhetsproblem. Ikke teknisk sett, men av praktiske årsaker. Bare se for deg denne settingen:

Før, når man skulle betale, tok man kortet sitt opp, trakk det gjennom korttermninalen og la det tilbake i lommeboka mens man tastet koden sin. Hele tiden holdt vi altså godt fast i kortet.

Nå skal vi altså sette kortet inn i leseren, taste koden og så vente - mens kortet står i. Du slipper altså taket, og begynner kanskje å legge noen småting du har kjøpt i lomma. Blir du distrahert eller er kronisk distre, kan du derfor risikere å gå ut av butikken uten kortet ditt. Det blir nemlig stående igjen i terminalen.

I tillegg føler jeg at det nye betalingssystemet tar lenger tid. Det er kanskje prisen vi må betale for sikkerheten, men går det ikke an å få til et sikkert, men lettere system?

Dette er ikke godt nok, syns jeg. Hva tenker du?

Diamanten min

Jeg har en sykkel. Den er over ti år gammel, den er grønn og den er en skikkelig Diamant. I sommer fikset jeg den opp nok til at jeg kunne bruke den. Så nå sykler jeg på min gode, gamle og rustne 18-girssykkel.

Den 19. desember var jeg på tidligvakt. Etterpå syklet jeg til sentrum for å treffe Johanne. Der låste jeg sykkelen min fast utenfor Galleriet - kjøpesenteret som ligger midt i sentrumsgryta i Bergen. Etter å spist middag og handlet litt, tok jeg og Johanne bussen hjem. Sykkelen hadde jeg glemt...

Deretter gikk det slag i slag. Jeg glemte sykkelen helt, og jeg hadde heller ikke tid til å savne den de neste ukene. Joda, jeg tenkte nok på den av og til, men bare helt vagt og uengasjert.

Etter bryllup og reise kommer jo hverdagen tilbake, med jobb og tidspress. Jeg trengte sykkelen min. Det var likevel lite engasjement å spore når jeg tok turen innom Torgallmenningen igjen for å se etter den.

"Ribbet," tenkte jeg. Det må den i beste fall være. Det har jo tross alt vært både jul og nyttår, og den har stått midt i fyllesentrum. Men jeg ble overrasket. Der stod Diamanten min - helt slik jeg forlot den en måned tidligere.

Enten er bergenserne blitt bedre og snillere. Eller så er sykkelen min så stygg at ingen - ikke engang i stupfylla - ser verdien av å rappe den hjem en sen kveld. Jeg tror vel mest på alternativ b.

Nytt år, nytt liv

Jeg tror alle har forståelse for at det har blitt lite blogging på meg den siste tiden. Men det er kjekt at folk savner nye poster så mye at de begynner å etterlyse de i kommentar-feltet. Med hardt kjør på jobben i desember, bryllupsplanlegging og
-gjennomføring, bryllupsreise og så hverdagsinnkjøring så har det vært mye å bruke tida på. Det har altså vært nok av ting å skrive om - men altfor liten tid til å gjøre det.

La meg begynne med det viktigste: Bryllupet var perfekt! Når jeg tenker tilbake på dagen er det faktisk ingenting jeg tenker vi skulle gjort annerledes. Gjestene ville kanskje funnet noe å sette fingeren på, men det viktigste er vel at jeg og Johanne er fornøyd? :) Flott dag, fantastisk nydelig brud, flott fest, utrolig mye folk, nydelig mat, kjekk underholdning og det gavebordet! Og i forrige uke fikk Johanne brevet fra byråkratene: Navnet hennes er nå Johanne Pauline Hauge. Gøy! :)

Mange har lurt på hvor vi skulle på bryllupsreise. Vi ville ikke si noe... ikke fordi vi var "redd" for andre mennesker, men det er litt deilig å reise ut i verden, uten at noen vet hvor du er. Reisemålet var ikke så spesielt, men helt ideelt for oss. Vi var på Gran Canaria, og bodde på Sunprime Atlantic View Suites & Spa. Nydelig hotell, med masse tilbud og aktiviteter. Fint vær hadde vi også.

I forrige uke måtte vi prøve å komme tilbake til hverdagsmodus. Johanne hadde obligatorisk uke på NLA, og jeg måtte sette meg inn i nye rutiner og lese de tusen mailene som var kommet mens jeg hadde ferie. Nå skal jeg forresten begynne 50% i ny stilling i TV 2. Jeg fortsetter i 50% som Media Manager, men skal også inn 50% som TK - Teknisk kvalitetskontroll. Blir greit med litt variasjon i arbeidsoppgavene.

I tillegg til skole og jobb har vi brukt utrolig mye tid og krefter på å få leiligheten i orden også. Johanne sitt flyttelass pluss alle bryllupsgavene gjorde at vi ikke hadde noe gulvplass igjen. Har vært slitsomt, men også gøy, og nå begynner vi å komme på plass. Vi har både fått lånt og kjøpt de møblene vi trenger, og skal snart få byttet de tingene vi fikk dobbelt av til bryllupet.

"Ja, hvordan er det å være gift da?" spør mange. Det er liksom et obligatorisk spørsmål, det. Når man får det samme spørsmålet om og om igjen kan kanskje svarene bli litt mindre entusiastisk etter hvert også. Men derfor skal jeg si dere en ting her og nå: Det er flott å være gift! Vi har én base, en husholdning, et liv sammen. Når vi er trøtte om kvelden kan vi bare gå og legge oss - og slippe å følge den ene hjem. Når vi våkner om morgenen er den andre der. Vi slipper rett og slett å bruke masse tid på å vente på den andre.

Det er bare så bra dette! 2009 har starta bra, og blir nok et spennende år. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

Vi har ikke fått bildene fra bryllupet enda, så det av oss på kirketrappa har jeg rappa fra Lene sin blogg.

Kom, kom, kom!

I år har konserten fått navnet "Kimer i klokker". Seraf følger opp tradisjonen, selv om vi i år må være i en annen kirke enn tidligere.

Det blir skikkelig julestemning, så jeg håper du tar med deg alle vennene dine og kommer. Du kan velge mellom lørdag 6. og søndag 7. desember. Stedet er Centralkirken, like ved Fløibanen.

Prisen er egentlig 150 kroner, men jeg har billetter til 120. Så ta kontakt.

Kikk gjerne innom Seraf sin hjemmeside også.

Heiane!! Over toppen, altså...

Lenge siden sist nå. Det går stort sett i det samme... Men av og til skjer det ting som bryter med hverdagsmønsteret. Og noen ganger tar det helt av... :)

I går kveld var Johanne og jeg sammen med mamma og pappa på konsert med David Phelps. Amerikansk, kristen pop-artist. Kanskje verdens lyseste tenor? Jeg vet ikke, men det er i hvert fall det sykeste jeg har hørt.

Har lenge likt fyren. Å gå på konsert med han var derfor en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. Og forventningene var skyhøye. Men likevel - jeg ble ikke skuffet! For hver sang toppet han seg selv... gang etter gang etter gang. Mer er det ikke å si!

Dette lever jeg en stund på.
Bildet har jeg forresten rappa fra Vibeke.