Giskes nye diktatur

Jeg skal prøve meg på noe så uvanlig som et bloggeinnlegg om fotball! Hehehe... åh, jadda. :) Ikke om selve spillet da, til tross for at alle går rundt og snakker om tidenes mest spennende Champions League-finale i går. Neida, her snakker vi politikk. :P

Dette er jo ikke en nyhet, ettersom alle nettavisene skrev om det i går. Men uansett; i går presenterte landslaget de nye draktene sine. Og for første gang på ørten år vil ikke det norske flagget være i fokus. I stedet er det laget en logo som bygges rundt en norrøn drage.

Jaja... det engasjerer meg ikke voldsomt, men jeg reagerer likevel med irritasjon når kulturministeren vår - han Giske - nå går inn og blander segi saken. For han vil ha flagget tilbake på drakten. Javel, tenker jeg. Ikke uenig. Men hvorfor skal han på død og liv blande seg inn i slike ting?

For hver sak ministeren blander seg inn i, jo mer føler jeg detaljstyring og diktaturisk kontroll av samfunnet komme krypende. Æsj altså!

La idrett, organisasjoner, trossamfunn og kirke få styre seg selv, Giske. Det er ikke alt som skal styres av politikere. Og ikke alt trenger å være akkurat slik du ønsker det skal være.

Bursdag hele helga

Benjamin hadde ikke nok fingre, og måtte låne både onkel sine og flere av pappa sine for å finne ut hvor gammel onkel Torgeir ble på mandag. Han innså at 26 var litt mer enn sine egne 4 år.

Det ble feiring 4 dager i år. Og jeg som alltid pleier å la det forbigå i stillhet. Men utrolig kjekt var det - Johanne hadde planlagt masse, og greide virkelig å overraske meg.

På fredag hadde hun avtalt med et vennepar av oss å møtes i byen for å spise middag på kinesisk restaurant, pluss å gå på kino. Jeg ante ingenting, til tross for at det kvelden i forveien nesten ble avslørt av noen ord som ikke skulle vært sagt. Det har pleid å være meg som lager overraskelsene hos oss, og det var kjempemorro å være den som ble "lurt". Og Johanne-jenta betalte for alt den kvelden. Wow altså! :)

Lørdag ble det bytur igjen. Denne gangen sammen med foreldrene og søstra til Johanne. Det ble sushi-debut for flere, og norsk flagg på bordet. En koselig kveld med god mat som alle likte.

Søndag hadde jeg sending i Kystradioen, og fikk en roligere kveld. Men, utrolig nok, middag som bestod av pinnekjøtt. Herlig! :)

Mandag, 2. pinsedag, var den egentlige dagen min. Etter jobb dro jeg en tur utom Arna, hvor jeg fikk lekt litt med Benjamin og Hannah, samt spist bursdagkake nr. 1. For å vise litt kultur-følelse gikk jeg og Johanne deretter på en orgelkonsert i Erdal kirke, før kake nr. 2 ble servert hjemme hos Jolaug og Paul.

En fantastisk helg, og masse bursdagsmeldinger. Takk takk! :)

Gaveliste:
Abonnement på Illustrert Vitenskap + middag og kino fra Johanne.
Tuppervare (å jadda!), kniver og japansk mat fra Reidun, Kristian, Hanne og Harald.
Harry Potter-film fra Ingar.
Penger fra mamma og pappa + fra farfar.

Boligsak nr. 2

Jeg tror det er på sin plass å skrive litt mer om min nye bolig, spesielt ettersom prospektet mitt ble fjernet fra nettet rett etter at forrige innlegg var lagt ut.

Derfor; noen tørre fakta:
* Adresse: Olav Rustiesgate 9 på Gyldenpris i Bergen. Rett ved Puddefjordsbroen.
* Overtagelse: 19. juni 2008.
* Type bolig: Aksjeleilighet 2. etasje i en av tre like blokker.
* Størrelse: 54 kvadratmeter fordelt på stue, kjøkken, bad, soverom og gang.
* Verdi: 1,5 millioner.
* Fellesgjeld: Kun 15.000 kroner.

Ting skjedde fort. Midt blant stadige nyhetsinnslag om katastrofetendenser på boligmarkedet, samt renteøkninger la jeg inn et bud. Mitt første bud. Og så... ja, så fikk jeg den da. Litt uventa, og de neste dagene gikk jeg inn i en slags sjokktilstand jeg tidligere kun har hørt gjerne kommer etter boligkjøp.

Det hele stoppet imidlertid ikke der. Jeg og Johanne har hele tiden hatt som mål at nå skal vi endelig få bo innen gangavstand fra hverandre. Hun skulle leie, og jeg skulle kjøpe. Når jeg så fikk leiligheten føltes det som at vi låste oss mer med tanke på hennes leieradius.

Dagen etter skulle vi innom på to visninger for henne. Begge leilighetene lå i samme nabolag som meg. Den første leiligheten var, mildt sagt, merkelig. Rare løsninger i en kjeller, med dusj i stuen. Billig var den, men det var ikke særlig oppløftende å gå på en slik visning. Motet var derfor ikke noe særlig da vi gikk for å se på den andre.

Det skulle vise seg å snu raskt. Ikke bare var leiligheten fullstendig renovert - den var også i rett prisklasse. Med tre interessenter ble det loddtrekning, og ei jente som knapt trodde situasjonen kunne være virkelig stod etterpå tilbake med drømmeleiligheten i boks. Det var jeg som trakk, og jeg trakk faktisk lappen med Johanne sitt navn på.

For mennesker tror livene styres av tilfeldigheter betyr kanskje ikke dette mer enn at vi har vært heldige. Og ja, jeg skjønner at man slik sett kan avfeie det hele med at "slikt skjer jo... det er livet det". Men for meg og Johanne, som ba om at Gud måtte legge ting til rette, er dette bare et tydelig signal på at Han har kontroll og en plan. At vi skal være i Bergen fra høsten ble sikret i tanken vår, selv om vi ikke ennå vet hva det innebærer på alle punkt.

Boligeier

Hu hei... før jeg visste ordet av det fikk jeg tilslag på den første leiligheten jeg la inn bud på. Se gjerne hele prospektet, hvis du vil.

Fisketur i uvirkelig bergensvår

Det er helt utrolig hvor fantastisk Bergen og Vestlandet blir når sola og våren for alvor kommer. Nå vet jeg, av erfaring, at regnet kommer tilbake en gang, og derfor passer jeg på å nyte finværet når det først er her.


På kvelden i går gikk jeg og Johanne ned til brygga med fiskestang og varmet opp til skikkelig fisketur. Vi fikk ikke noe, og ikke var utstyret noe å skryte av heller. Men det var gøy, og jeg lærte meg noen triks av mesteren. Ja, for Johanne er den som har gjort det der mest av oss to.

Satser på at det blir flere slike turer, med flere sluker enn en! ;)

Gult er IKKE kult

Dart heter et av de viktigste verktøyene mine på jobb. Det er der jeg programerer servere til å ta opp ulike ting - alt frå råstoff til nyheter og sport, til fotballkamper for NFF og mye knask. Under ser du hvordan det så ut klokken 20 i kveld. Rødt betyr "i opptak", grønt er "suksessfult opptak utført", blått er "opptak programert" og gult betyr "failed".


I dag har den ene serveren etter den andre krasjet, og det har vært MYE gult. Og MYE styr. Kanskje tenker noen at det ikke ser så galt ut på bildet, men her må man huske at et eneste gult opptak skaper alarm. Og en ulykke kommer sjeldent alene.

Dette har påvirket arbeidsdagen min i høyeste grad. I tillegg har servernes 'prating' med hverandre overhodet ikke fungert - og det er nesten et under at nyhetssendingene har gått upåvirket på lufta.

På søndager, nå når Tippeligaen er i gang, er ekstra kritisk. Slike gule hendelser kan i værste fall koste TV 2 flere hundre tusen kroner.

Puh! Godt med to dager fri nå. Men litt gøy med slike utfordrende dager er det jo også. ;)

Om alt som har skjedd

Det er et paradoks at jo mer som foregår i livet, jo mindre tid blir det til å oppdatere blogg. Det er jo nettop i slike perioder oppdateringer burde komme hyppig. Men i stedet ender man opp med en sammendrags-post, slik som her. De som har fulgt med på Johanne sin blogg har vel fått med seg mye, tross alt.

Påsketur
Johanne har nå vært hjemme en måned. Det er deilig å ha så mye tid sammen, og det faktum at vi faktisk ser hverandre hver dag er en luksus som jeg fremdeles ikke klarer å venne meg helt til.

Vi begynte i stor stil, med bilferie i slutten av påsken. I løpet av noen dager fikk vi besøkt mye av Johanne sin slekt - både bror med høygravid frue i Årdal, bror med sin familie på Tananger og farmor på sykehuset i Stavanger. Sistnevnte har vært veldig syk i lang tid, og mange var overrasket over at hun levde til Johanne kom hjem. Det var veldig godt for oss begge å få treffe henne.

Det var stor aktivitet med barna på Tananger. Med både snøballkrig og springing, lesing og prating var det mye energi som gikk med. Og kun 2 dager etter at vi hadde dratt fra Årdal ble lille Levi født der. Det var godt at Johanne fikk sett sin svigerinne gravid. Viktig for jenter det der, visst nok. Påsken = rett rundt 1.000 km bak rattet. Det må kalles akseptabelt for en ferietur.

Jobbing
Ellers har det vært mye jobb i det siste. For oss begge. I TV 2 er tempoet på fult igjen ettersom fotballsesongen er i gang. Det er merkelig hvordan hele huset liksom våkner opp fra dvale på denne tiden av året. Men det er jo tross alt kjekt da!

Johanne var heldig og kunne gå rett inn i vakter på aldersheimen her på Ask. Der har hun jobbet før, og behovet for folk er jo stort. Godt betalt er det, og penger er alltid et behovs-tema. Målet var å jobbe der fram til sommeren, og siden få en jobb nærmere sentrum, da både hun og jeg har tenkt å flytte på oss innomver mot sentrale strøk.

Overraskelsen var likevel stor når hun på under ei uke fikk ny jobb og nå på mandag startet i opplæring hos Baker Brun. Hun er utrolig flink, og den penesete butikkmedarbeideren som finnes, spør du meg.

Begravelse
Ikke fult så kjekt var det at Johanne sin farmor døde kort tid etter påsken. Ikke uventet, og på en måte godt at hun endelig fikk slippe smertene. Begravelsen ble en fin minnemarkering, med fullsatt kirke. Den dama hadde mange hun kunne kalle venner.

EP-innsplling
Samme helg gikk jeg fra det ene til det andre. På søndag var Seraf forsangere på gudstjeneste i Norkirken. Jeg sitter som styreleder der, og i vinter har vi jobbet fram mot denne gudstjenesten på en litt spesiell måte. Vi gjorde nemlig et liveopptak som vi skal mikse sammen til en EP som vi kan bruke til motivasjon, inspirasjon og promotering videre fremover. Det var kjempegøy søndag kveld, og etterpå var jeg helt utkjørt. Utrolig hvor mye en må tenke på når en sitter med ansvaret for det praktiske rundt slike events.

Leilighetsleting
Så til slutt er det gøy å nevne at jeg nå har begynt å gå på visninger til leiligheter. Målet er å finne noe jeg har lyst på og råd til å kjøpe før mamma og pappa kommer hjem. Jeg synes det er gøy, men samtidig kjempeskummelt. Det er MYE penger vi snakker om, og jeg føler jeg har veldig lite kunnskaper om disse tingene.

Følg med videre for oppdateringer. Skal prøve å komme med dem hyppigere fremover!

Ekstraordinært

De innkalte til ekstraordinært avdelingsmøte. Sånn plutselig. Hva skjer nå? Mister noen jobben? TV 2 skal spare 150 millioner - slikt gjør ansatte litt nervøse. På egne vegne.

Sjefen vår var alvorlig. Alvorlig syk, sa han. Kreft, med spredning. Behandling på Haukeland begynner neste uke, og varer fram til sommeren.

Ingen av oss ante noe. Hvor godt kjenner vi egentlig de vi jobber sammen med? Hvilke tanker går egentlig rundt i hodene til de vi omgås hver dag? Hva vet vi? Lite. Eller ingenting.

Det som kom fram på møtet var dramatisk. Men ikke på våre egoistiske vegne.

Bok og film

Den stille uke

Palmesøndag i går. En dag mange av oss kjenner innholdet i. Jesus rir inn i Jerusalem på et esel. Tjenerens dyr, trekkdyret, pakkdyret. Overhodet ikke en kongelig ankomst, men like fult en viktig oppfylling av en gammel profeti.

Menneskene som stimler rundt Jesus lar seg fascinere. De kaller ham en profet. De skjønner fremdeles ikke hvem han egentlig er, hva som er i ferd med å skje og hva dette betyr for menneskets forhold til Gud.

Mandag til onsdag kalles den stille uke. Tida mellom da Jesus rei inn mens folkemengden hyllet ham og dramatikken og kampen om liv og død på korset. Hva gjorde Jesus i denne perioden vi kaller stille?

Han pratet. Snakket med folk. Lærte vanlige mennesker i tempelet om hvem han var. Lot seg utfordre av de religiøse lederne, som gjorde hva de kunne for å sette ham fast. Han brukte tiden til å forberede sine nærmeste på hva som skulle skje.

Først i etterkant skjønte de hva han egentlig sa.

Kapitlene 21-28 i Matteus evangelium anbefales i påsken.

Hurra! :)

Velkommen hjem, jenta mi! Deilig å se deg pakke ut, for nå skal du ikke reise noen plass - med mindre det er sammen med meg! :)

Likestilling i praksis

Siden jeg er inne på dette med likestilling her på bloggen for tida (og fordi det ikke skjer noe annet spennende i livet mitt), så tenkte jeg å presentere en liste over hvordan likestilling fungerer i samfunnet vårt i dag. Jeg håper alle tar det i beste mening:

Hvis en kvinne ser en naken mann i et vindu er han en blotter.
Hvis en mann ser en kvinne i et vindu er han en kikker.

Hvis hun har en kjedelig og underbetalt jobb, blir hun utnyttet og diskriminert.
Hvis han har en kjedelig og underbetalt jobb, så må han bare se å få ræva i gir og skaffe seg en ny og bedre en.

Hvis han blir forfremmet foran en kvinne, kalles det favorisering.
Hvis hun blir forfremmet foran en mann, kalles det likestilling.

Hvis han gråter er han en pusling.
Hvis han ikke gråter, er han ufølsom.

Hvis han ber henne gjøre noe hun ikke liker, kan han virke dominerende.
Hvis hun ber ham gjøre noe han ikke liker, kalles det en tjeneste.

Hvis han kjøper blomster til henne, da er han ute etter noe.
Hvis han ikke kjøper blomster til henne, da er han ikke i stand til å vise omtanke.

Kvinnen i huset

Det finnes mange synsere og selvutnevnte eksperter på bloggemarkedet. Dette innlegget er ikke noe slikt. Det er bare en interessant observasjon fra min side, og er verken ny eller nødvendigvis korrekt.

En tradisjonell japansk familie er bygget opp rundt faktumet at det er mannen i huset som har lønnet arbeid. Når en kvinne gifter seg (gjerne med en mann som jobber i samme firma som henne - på den måten forblir ekteparet i bedriften) har hennes yrkeskariere vært ansett som over. Hennes oppgave har da vært hus, hjem og barn. Kjønnsrollene har lenge vært tydelige og hatt klare rammer. Dette bildet er kanskje satt litt på spissen, og er i endring nå, sammen med resten av det japanske samfunnet.

Slik er det sett utenfra. Mange nordmenn vil fort si at dette er diskriminerende. Andre vil kanskje se det gode i familieverdiene som faktisk ligger i dette. Uansett er det ikke all makt og fordeling som vises umiddelbart. Vi kan kikke inn bak kulissene:

Den hjemmeværende konen/moren er sjef i huset. Her råder det ingen tvil. Og siden det er hun som har ansvaret for å handle både mat og annet til huset, er det hun som bestemmer over økonomien. Mens ektemannen jobber, er det hun som får lønningen. Han får utdelt "lommepenger" av kona. Disse pengene som han kan bruke på øl, mat og fritidsaktiviteter utgjør som oftest bare en liten del av månedslønnen fra firmaet. Og dersom kona finner ut at det en måned er ekstra stramt økonomisk, kan hun inndra denne vanlige lommepenge-summen.

Her snakker vi om makt bak fasaden. Og det viser seg ikke ved første øyenkast på kulturen. Det er litt artig, synes jeg.

Kanskje slike kulturelle forskjeller finnes andre steder i verden også?! Vi må i hvert fall være forsiktige før vi brøler ut at kvinner diskrimineres, bare fordi samfunnet er bygget opp på en annen måte enn vårt eget. Og selv om makt og posisjoner er annerledes fordelt: Hvem har sagt at vi nødvendigvis har rett og vet best?

Krøll med ordtak

Morgan Andersen er jo i hardt vær for tiden, og på TV 2-nyhetene i dag sa hans forsvarer Cato Schiøtz følgende: "Her er det mange uløste tråder...".

Hehe... man kan bli stresset av å ha kameraet og blitslysene rettet mot seg.

Generalen som ble forlatt av sine egne

En ting liker jeg med NRKs omlegging av kanalene, og det er at de ofte på kveldstid sender gode dokumentarer på NRK 2. Så mens mange nordmenn satt og så Melodi Grand Prix på moderkanalen, ble jeg dypt engasjert av "Shake Hands with the Devil".

Dokumentaren har hentet tittelen fra en bok skrevet av Roméo Dallaire, den kanadiske generalen som fikk den fortvilte og håpløse oppgaven å lede FNs styrker i Rwanda i 1993 og -94. Filmteamet reiser, ti år etter, sammen med Dallaire og konen hans tilbake til stedene hvor mennesker - menn, kvinner og barn - ble slaktet ned. Noen tall viser at så mange som en million mennesker døde i løpet av noen måneder.

Dallaire forteller åpent om fortvilelsen, frustrasjonen og argressjonen som bygde seg opp over verdenssamfunnets likegyldighet og FNs og stormakters byråkratiske politikk. Med 450 soldater, og uten mandat til å gripe inn i konflikten, skulle han holde landet stabilt, mens mennesker ble hugget ned rundt ham. Etter hvert som tiden gikk skulle det vise seg at ingen ville gjøre noe for å stoppe det som foregikk. Dallaire og de få menn han fremdeles hadde med seg ble rett og slett sviktet av sine egne; av FN og hele den vestlige verden.

Det ble en sterk dokumentar. Hvordan kan mennesker være så onde? Og hvordan kan vi sitte og se på at slikt bare skjer? Det vekker sterke følelser og engasjement. Ikke unaturlig vandrer tankene videre mot det som skjer i Kenya nå. Vil man kunne løse dette, eller vil de med makt til å gjøre noe snu seg vekk nok en gang?

Dallaire fremstår som en mann som nekter å gi opp. Han nekter å rømme, bare for å redde sitt eget liv. Jo lenger han blir værende i konfliktområdet, dess større fare setter han seg selv i. Likevel blir han, og hjelper de få han kan. Mannen har sett grusomme ting, og beskriver et land hvor Djevelen har fått fritt spillerom.

På utdypende spørsmål om hvorvidt åndelige makter kan trekkes inn i menneskeskapt krig og massedrap, sier han (fritt gjenfortalt): 'Når man ser så stor grusomhet og ondskap, så kan jeg ikke annet enn å tro at det er en motpart også. En Gud som er like god som denne djevelskapen er ond.'

Vi må virkelig jobbe mot at slike ting som foregikk i Rwanda får skje igjen!

Jeg skrev i juni i fjor om filmen Hotel Rwanda, som også gjorde inntrykk.

Finurligheter i hverdagen

Har du noen gang lurt på:
… hvorfor du må trykke "start" for å slå av en PC? (i hvert fall før Windows Vista kom).
… hvorfor den trafikken som beveger seg tregest kalles rushtrafikk?
… hvorfor det ikke finnes kattemat med musesmak?
… hvorfor ikke sauen krymper i regnvær?
… hvem som tester den nye og bedre hundematen?
… hvem som sjekker at folk på ligningskontoret betaler skatt?
… hvorfor banken har døra på vidt gap, mens kulepennene er lenket til disken?

Husker du?

I dag når jeg dusjet kunne jeg plutselig ikke huske om jeg hadde vasket håret eller ikke. Uansett hvor mye jeg tenkte etter var det helt borte fra hukommelsen min.

Av og til når jeg kjører på steder jeg har kjørt mange ganger før, så kan jeg ikke huske å ha kjørt deler av strekningen etterpå. Jeg kommer hjem, og kan verken huske om jeg møtte biler eller mennesker.

Vaner i livet går noen ganger på autopilot. Det er litt skummelt!

Har du noen slike episoder?

Stemningsrapport

Januar er vel ofte en rolig måned, hvor det ikke skjer så mye. Hverdagen er travel nok, og tida går på den måten. Men av spesielle hendelser er det få.

Vi har vært innom snø her på Askøy, så jeg tenkte det ville være en god stemningsrapport å legge ut et bilde fra da. Regnet og mildværet har igjen inntatt byen, men det trenger jeg ikke å tenke på når jeg ser på dette bildet. :)

Fra jobb til seng

Jeg skulle ha jobbehelg. Begynte godt på fredag, og hadde en hektisk, men god vakt til seint på kvelden. Men lørdag våkenet jeg og var helt i ørska. Feberen og hodeverket hadde kommet snikende i løpet av natta. Så dermed ble det en helg i senga i stedet for på jobb. Jaja... slikt skjer.

13 år gamle minner

I dag er det 13 år siden det store jordskjelvet i Kobe i Japan. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden. En finurlig tanke slo meg; Minnet er blitt tenåring. Eller som Harald sa til meg; det er jo nesten et halvt liv. Gratulerer med det! :)

Livet ble snudd på hodet den tidlige morgenen, og de neste månedene var ikke bare enkle. Men nå, 13 år etter, så er tankene om Kobe bare gode. Jeg savner ofte fødebyen min.