Sjekk vår nye blogg

Ja, vi er ikke de første til å gjøre det. Men vi har altså fått oss felles blogg. Kikk gjerne innom, og legg til link. Men glem ikke denne bloggen likevel.

En dårlig dag på jobben?

Telefonen ringer. Tre ring. Et 22-nummer... det er typisk telefonselgere som ringer meg fra 22-nummer. Men tar jeg ikke telefonen nå, vil de sikkert bare fortsette å ringe og ringe de neste dagene. Like greit å kaste seg ut i det.
- Ja, det er Torgeir.
- Hallo Torgeir. Jeg ringer fra Gjensidige.
- Ja...?
- Jeg ser at du har to forsikringer hos oss - reise og innbo.
- Stemmer nok det, men...
- Ja, og hvis du har tre forsikringer blir du totalkunde og får dermed gunstigere pris.
- Åja, men du... det var i grunnen greit at du ringte nå. Jeg har lenge hatt planer om å ringe til dere selv.
- Javel?
- Du skjønner, jeg vil gjerne si opp reiseforsikringen min.
- Ehm... kremt... jaha? Hvorfor det?
- Fordi jeg har en gunstigere avtale gjennom jobben.
- Okey. Men... ja. Det kan jeg sikkert ordne for deg.
- Så da kansellerer du den for meg?
- Ja, jeg gjør vel det.
- Tusen takk. Hadet bra da.
- Hadet.

Håper ikke dama som var satt til å selge forsikringer opplevde omvendt provisjon; Å bli trekt i lønn for hver forsikringsavtale hun avslutta for en kunde.

Ikke helt gjennomtenkt?

Jeg har fått meg nytt bankkort. Akkurat det pleier ikke å være så mye å skrive om, men denne gangen fikk jeg kort med databrikke. Flere og flere får dette, og det blir stadig vanligere at butikkterminalene ber deg; "Sett inn kortet". Når dette er blitt aktuelt for meg, har jeg innsett hvor kritisk jeg er.

Målet med det nye systemet er at det skal være mye sikrere enn de gamle magnetstripene. Og det kan helt sikkert være nødvendig med en oppdatering der. Magnetstripen er gammel og sårbar teknologi.

Problemet er at disse kortene er et stort sikkerhetsproblem. Ikke teknisk sett, men av praktiske årsaker. Bare se for deg denne settingen:

Før, når man skulle betale, tok man kortet sitt opp, trakk det gjennom korttermninalen og la det tilbake i lommeboka mens man tastet koden sin. Hele tiden holdt vi altså godt fast i kortet.

Nå skal vi altså sette kortet inn i leseren, taste koden og så vente - mens kortet står i. Du slipper altså taket, og begynner kanskje å legge noen småting du har kjøpt i lomma. Blir du distrahert eller er kronisk distre, kan du derfor risikere å gå ut av butikken uten kortet ditt. Det blir nemlig stående igjen i terminalen.

I tillegg føler jeg at det nye betalingssystemet tar lenger tid. Det er kanskje prisen vi må betale for sikkerheten, men går det ikke an å få til et sikkert, men lettere system?

Dette er ikke godt nok, syns jeg. Hva tenker du?

Diamanten min

Jeg har en sykkel. Den er over ti år gammel, den er grønn og den er en skikkelig Diamant. I sommer fikset jeg den opp nok til at jeg kunne bruke den. Så nå sykler jeg på min gode, gamle og rustne 18-girssykkel.

Den 19. desember var jeg på tidligvakt. Etterpå syklet jeg til sentrum for å treffe Johanne. Der låste jeg sykkelen min fast utenfor Galleriet - kjøpesenteret som ligger midt i sentrumsgryta i Bergen. Etter å spist middag og handlet litt, tok jeg og Johanne bussen hjem. Sykkelen hadde jeg glemt...

Deretter gikk det slag i slag. Jeg glemte sykkelen helt, og jeg hadde heller ikke tid til å savne den de neste ukene. Joda, jeg tenkte nok på den av og til, men bare helt vagt og uengasjert.

Etter bryllup og reise kommer jo hverdagen tilbake, med jobb og tidspress. Jeg trengte sykkelen min. Det var likevel lite engasjement å spore når jeg tok turen innom Torgallmenningen igjen for å se etter den.

"Ribbet," tenkte jeg. Det må den i beste fall være. Det har jo tross alt vært både jul og nyttår, og den har stått midt i fyllesentrum. Men jeg ble overrasket. Der stod Diamanten min - helt slik jeg forlot den en måned tidligere.

Enten er bergenserne blitt bedre og snillere. Eller så er sykkelen min så stygg at ingen - ikke engang i stupfylla - ser verdien av å rappe den hjem en sen kveld. Jeg tror vel mest på alternativ b.

Nytt år, nytt liv

Jeg tror alle har forståelse for at det har blitt lite blogging på meg den siste tiden. Men det er kjekt at folk savner nye poster så mye at de begynner å etterlyse de i kommentar-feltet. Med hardt kjør på jobben i desember, bryllupsplanlegging og
-gjennomføring, bryllupsreise og så hverdagsinnkjøring så har det vært mye å bruke tida på. Det har altså vært nok av ting å skrive om - men altfor liten tid til å gjøre det.

La meg begynne med det viktigste: Bryllupet var perfekt! Når jeg tenker tilbake på dagen er det faktisk ingenting jeg tenker vi skulle gjort annerledes. Gjestene ville kanskje funnet noe å sette fingeren på, men det viktigste er vel at jeg og Johanne er fornøyd? :) Flott dag, fantastisk nydelig brud, flott fest, utrolig mye folk, nydelig mat, kjekk underholdning og det gavebordet! Og i forrige uke fikk Johanne brevet fra byråkratene: Navnet hennes er nå Johanne Pauline Hauge. Gøy! :)

Mange har lurt på hvor vi skulle på bryllupsreise. Vi ville ikke si noe... ikke fordi vi var "redd" for andre mennesker, men det er litt deilig å reise ut i verden, uten at noen vet hvor du er. Reisemålet var ikke så spesielt, men helt ideelt for oss. Vi var på Gran Canaria, og bodde på Sunprime Atlantic View Suites & Spa. Nydelig hotell, med masse tilbud og aktiviteter. Fint vær hadde vi også.

I forrige uke måtte vi prøve å komme tilbake til hverdagsmodus. Johanne hadde obligatorisk uke på NLA, og jeg måtte sette meg inn i nye rutiner og lese de tusen mailene som var kommet mens jeg hadde ferie. Nå skal jeg forresten begynne 50% i ny stilling i TV 2. Jeg fortsetter i 50% som Media Manager, men skal også inn 50% som TK - Teknisk kvalitetskontroll. Blir greit med litt variasjon i arbeidsoppgavene.

I tillegg til skole og jobb har vi brukt utrolig mye tid og krefter på å få leiligheten i orden også. Johanne sitt flyttelass pluss alle bryllupsgavene gjorde at vi ikke hadde noe gulvplass igjen. Har vært slitsomt, men også gøy, og nå begynner vi å komme på plass. Vi har både fått lånt og kjøpt de møblene vi trenger, og skal snart få byttet de tingene vi fikk dobbelt av til bryllupet.

"Ja, hvordan er det å være gift da?" spør mange. Det er liksom et obligatorisk spørsmål, det. Når man får det samme spørsmålet om og om igjen kan kanskje svarene bli litt mindre entusiastisk etter hvert også. Men derfor skal jeg si dere en ting her og nå: Det er flott å være gift! Vi har én base, en husholdning, et liv sammen. Når vi er trøtte om kvelden kan vi bare gå og legge oss - og slippe å følge den ene hjem. Når vi våkner om morgenen er den andre der. Vi slipper rett og slett å bruke masse tid på å vente på den andre.

Det er bare så bra dette! 2009 har starta bra, og blir nok et spennende år. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

Vi har ikke fått bildene fra bryllupet enda, så det av oss på kirketrappa har jeg rappa fra Lene sin blogg.

Kom, kom, kom!

I år har konserten fått navnet "Kimer i klokker". Seraf følger opp tradisjonen, selv om vi i år må være i en annen kirke enn tidligere.

Det blir skikkelig julestemning, så jeg håper du tar med deg alle vennene dine og kommer. Du kan velge mellom lørdag 6. og søndag 7. desember. Stedet er Centralkirken, like ved Fløibanen.

Prisen er egentlig 150 kroner, men jeg har billetter til 120. Så ta kontakt.

Kikk gjerne innom Seraf sin hjemmeside også.

Heiane!! Over toppen, altså...

Lenge siden sist nå. Det går stort sett i det samme... Men av og til skjer det ting som bryter med hverdagsmønsteret. Og noen ganger tar det helt av... :)

I går kveld var Johanne og jeg sammen med mamma og pappa på konsert med David Phelps. Amerikansk, kristen pop-artist. Kanskje verdens lyseste tenor? Jeg vet ikke, men det er i hvert fall det sykeste jeg har hørt.

Har lenge likt fyren. Å gå på konsert med han var derfor en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. Og forventningene var skyhøye. Men likevel - jeg ble ikke skuffet! For hver sang toppet han seg selv... gang etter gang etter gang. Mer er det ikke å si!

Dette lever jeg en stund på.
Bildet har jeg forresten rappa fra Vibeke.

Høst til vinter på null komma niks

I dag snødde det... på lørdag regna det sideslengs, og vinden blåste trær over ende. Men i dag snødde det. Plutselig var det vinter i Bergen. Ikke det at snøen la seg, men det er kaldt ute. Blir spennende å se hvordan dette utvikler seg. ;)

Mitt liv så langt

Siden bloggen min heter Torgeirs liv og tanker, så tenkte jeg det kunne være artig å lage en tørr liste over hvor jeg har levd livet mitt så langt. Litt selvsentrert, kanksje... men det er jo min blogg dette. :)

1982: Vi begynner med starten. Jeg ble født på Arima sykehus i Kobe, Japan. Datoen var 12. mai. To eldre søsken; Harald, som rett etter ble 5 år, og Reidun, som ble 3. Allerede samme sommeren flyttet vi, fordi mamma og pappa var ferdig med språkskolen.

1982-1984: Tamashima. En liten, japansk småby. Jeg husker naturlig nok ikke noe fra disse årene.

1984-1985: Karmøy. Som misjonærer flest hadde mamma og pappa også hjemmeopphold på 1 år. Vi bodde i farmor og farfar sitt hus på Tjøsvoll.

1985-1989: Kurayoshi. Tilbake i Japan, og jeg begynte bl. a. i barnehage. Eneste lyslugg blant mange svarthårede. Stakk jeg meg ut? Kanskje det... :) Her lærte jeg meg japansk, og syklet rundt dagen lang. 5 år gammel ble jeg storebror til Ingar. Vi bodde alle 6 i en enebolig som var 72 kvm stor. Jeg har veldig mange gode minner fra Kurayoshi, og det kjennes fremdeles litt som å komme hjem når jeg besøker stedet.

1989-1990: Det var på tide å begynne på skolen. 1. klasse gikk jeg på Grindhaug Skole på Karmøy. Dette året er eneste barneår jeg husker fra Norge. Jeg la om dialekten fra bokmål til kamøysk. Japansken glemte jeg fort...

1990-1996: Tilbake i Japan. Språket kom tilbake med en gang, men denne gangen med en annen dialekt. Vi bodde alle 6 årene i Kobe, og jeg gikk på Den Norske Skolen fra 2. til 7. klasse. Spilte base ball og piano, og lekte utrolig mye, både ute og inne. Det var i Kobe jeg var født, og byen ble nå min igjen.

1996-1998: Vi var ferdige i Japan på uviss tid. Kjøpte oss hus på Askøy, utenfor Bergen. Jeg begynte på Danielsen ungdomsskole. Savnet Japan mye, men fikk også mange gode venner, og trivdes litt etter litt i dette merkelige landet.

1998-2001: Måtte bort fra Bergen. Begynte på Lundeneset vidaregående skole, utenfor Haugesund.

2001-2002: Miljøarbeider på Kongshaug Musikkgymnas i Os, utenfor Bergen.

2002-2004: Journalistikk-studiet på Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand.

2004-2005: Interkulturell forståelse på Norsk Lærerakademi i Bergen. Var endelig klar for å komme hjem til Bergen igjen.

2005-2006: Jeg hadde utsatt verneplikten i mange år. Prøvde først å bli fritatt, men ble etter hvert klar for å prøve denne manndomsprøven. Ble sendt til Tyskland, og tilbragte 10 utrolige måneder som sjåfør i NATO. Basen lå i Ramstein, 100 km sør-vest fro Frankfurt.

2006-2008: Mamma og pappa reiste til Japan igjen. Jeg ble boende i huset på Ask, og mye skjedde i livet mitt. Jeg ble sammen med Johanne Pauline i september 2006. Etter en stund fikk jeg meg en jobb i TV 2 som jeg trivdes med.

2008: Kjøpte meg min egen leilighet på Gyldenpris i Bergen. Forlovet meg, og skal gifte meg rett før året er omme. Når jeg ser på livet mitt kjenner jeg at jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har fått oppleve. Gud har virkelig vært god mot meg!

Kledd i sort

Akkurat nå er det begravelse for sjefen min. Han døde natt til forrige tirsdag, etter å ha kjempet mot kreft siden påsken i år.

Det var en alvorlig krefttype, men Eivind var hele tiden så optimistisk og positiv. Dette var en kamp han skulle kjempe - og vinne. Men til slutt måtte legene gi opp. Kroppen klarte ikke mer.

Han var en veldig godt likt avdelingsleder. Vi er rundt 50 ansatt i Sentralproduksjon, som han ledet. Det kan høres ut som en klisje, men døra til Eivinds kontor stod alltid åpen. Direkte talt. Uansett hvor travel schedule han hadde, var en alltid velkommen innom med spørsmål. Frustrasjon lyttet han til. Han ga råd, og tok avgjørelser. I dag var det satt opp buss til begravelsen. Den var full av kollegaer idet den kjørte av gårde.

Noen måtte være igjen på jobb også. Jeg er en av få som holder i tømmene. På en måte skulle jeg gjerne vært i begravelsen. Men samtidig hadde det vært tøft også... litt blanda følelser, sånn sett. Det har vært en utrolig rar stemning på jobb den siste uka. Det har brent et lys for Eivind. Vi savner han.

Høstferie innendørs

Med en ferieuke til gode var det på tide å gripe penselen fatt. Stua i min nye leilighet har ikke akkurat vært pen, men med hjelp fra både mamma og min forlovede fikk vi gjort store ting. Dette er forberedelser til vårt første voksne hjem.

Før og etter, for de som måtte lure. ;)
Det var mye mer tidkrevende og fysisk slitsomt enn jeg hadde forestilt meg. Lærte mye i løpet av dagene det stod på; Det går alltid mer maling enn man skulle tro, flere strøk enn man egentlig orker og gidder, stygge rifter og sprekker i tak kan fikses greit med sparkel, sparkel må tørke i 24 timer før man pusser og maler over. For å nevne noe...


Men når man ser på resultatet, så var det virkelig verdt alt slitet. Nå er det godt å sitte i stua! :)

Teknologi for "gutta": Om HDTV

I sommer skulle jeg endelig kjøpe meg ny TV. Som gutter flest går jeg på eventyrferd gjennom Elkjøp og Expert opptil flere ganger årlig. Men først nå fikk jeg virkelig gå på jakt. Når man kommer så langt er det vanskelig for "ekte mannfolk" å innrømme overfor ekspeditøren at en ikke skjønner bæret av hva han snakker om.

For tekno-friken i orange, grønn eller blå skjorte (med ALLE knappene trøkket godt igjen, helt opp til halsen) skal prøve å selge deg større og råere, flottere og dyrere enn du vet du har råd til. Og halvparten av tingene han prater er fullstendig over hodet på oss som står der og skal handle. Men å innrømme dette, det tør vi ikke. Hva slags mannfolk er vi dersom vi ikke kan vår teknologi? Derfor blir vi stående og nikke og si "mhm" på de rette stedene - og kommer hjem med et monster-TV vi overhodet ikke trenger.

Altså: Å kjøpe TV er ikke lenger bare-bare. De siste årene har flatskjermene fullstendig overtatt etter de gamle bilderør-skjermene. Og sammen med de blir det gjort et stort nummer ut av begreper som HD og HDTV. Men hva er egentlig HDTV?

Jeg vet det er begrenset hvor mange som bryr seg, men for de to-tre som gjør det: Her er helt enkel og praktisk info. Så slipper du å føle deg fullstendig dum når du går ut for å handle ny skjerm. ;)

HDTV står for High Definition Television, og er en helt ny måte å sende, motta og vise fjernsyn på. Vi får bedre bilder som er langt mer virkelighetstro enn noe vi har opplevd før. HDTV skal være den største endringen innen fjernsyn siden overgangen til fargefjernsyn for nesten 40 år siden.

Med HDTV får vi i tillegg til fem ganger bedre oppløsning også et bilde i bredformatet 16:9. Lyden er som på DVD-filmer. Dette betyr likevel ikke at man automatisk har HD selv om man ser på TV i bredformat. Både NRK, TV 2 og TV Norge sender i dag vanlige TV-signaler i 16:9.

I Norge har det så langt kun vært prøvesendinger i HD-kvalitet, men 1. oktober starter TV Norge i samarbeid med Canal Digital opp sin første kanal i HD. Kanalen kommer til å sende parallelt med den vanlige sendinga, men serier som CSI og Rome vil de som betaler for det kunne se i toppkvalitet.

Satelitt er så langt den beste måten å distribuere HDTV på.

Det vil i mange år til bli sendt TV-signaler i "vanlig" kvalitet, også parallelt med HD. En HD-føring vil sannsynligvis være en tilleggstjeneste som koster ekstra.

Mens TVer merket HDTV kan plugges rett til en distribuskilde som sender i HD, må TVer merket HD-Ready gå via en enhet som tolker HD-signalet rett for TVen.

Og lurer du på hva alle disse fancy inngangene bak på TVen din er? Vel, HDMI er en kablelstandard der en enkelt kabel er alt som trengs for å koble sammen en digitalboks med en "HD-Ready" skjerm. Så vet du i hvert fall det...

Info har jeg stort sett klippet, limt og redigert fra HDTV-forum.

P.S. Etter å ha sjekket markedet, endte jeg opp med å kjøpe på Internett. Der fikk jeg velge selv, i ro og mak - og i rett prisklasse. :)

Flott septembervær i Bergen

Det er litt dårlig med oppdateringer her på bloggen for tida. Det er kanskje flere grunner til det, men først og fremst er det fordi hverdagen er så travel. Og en travel hverdag er ikke alltid like spennende å høre om.

Men utenom jobb driver vi og planlegger bryllup for fult nå. Vi har fått kirke og prest den 31. desember 2008, og er snart i havn med selskapslokale. Johanne Pauline har dessuten kjøpt drømme-brudekjolen, og jobber ihverdig med invitasjonene. Mange store og små ting skal ordnes, og tankene våre kretser nok en del rundt disse tingene for tida.

Det er mye penger som går ut, og mer skal det nok gå. Heldigvis har vi begge foreldre som bidrar stort både praktisk og økonomisk. Å planlegge bryllup er jo gøy, selv om vi av og til trenger å minne hverandre på det. Hvis ikke kan det ende opp med å bli kun stress.

Sånn ellers, så er det fantastisk høstvær i Bergen. Det har vært så lite regn de siste månedene at jeg begynner å lure på om klimaendringene og den globale oppvarminga kanskje bringer noe godt med seg til Vestlandet..?! Vi får i hvert fall prøve å nyte det så lenge det varer. Og så satser vi på at vinterværet blir like flott. Spesielt på nyttårsaften.

Hihi-sitat fra VG Nett

Mandag ettermiddag stod det en sak på VG Nett om to nye fotobokser som er satt opp i en tunnel på Romerike. Nettavisa opplyser at "de to nye fotoboksene, som er plassert i 80-sonen, og dekker begge kjøreretninger mot øst, hadde tatt over 900 bilister".

Synes det er godt gjort med en tunnel hvor begge kjøreretningene går mot øst. :)

(I kveld er saken blitt redigert, og det står nå "begge kjørefelt mot øst". Noe som jo stemmer bedre.) :)

Gullkorn før helga

Det er fredag, og da er det på tide med litt humor. Her er noen gode gullkorn fra barnemunn.

Elin, 4år:
Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorda uten å puste. Og så er det så ekkelt å få jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem.

Magne, 7 år:
Hvis du dør, så skaper Gud deg om til jord. Da skjønner du ikke bæret.

Mikkel, 7 år:
I Afrika tror de på Nilsen Mandela.

Kate, 6 år:
De som tror på Allah er muslinger. I Kina tror jeg de tror på noe annet. Der tror de på drager.

Hanne, 8 år:
Gud trenger ikke tro på noen han. Han kan bare tro på seg selv.

Ingrid Marie, 7 år:
Man kan bli frelst eller helfrelst, det kommer an på hva man gidder.

Turid, 7 år:
Når man gifter seg, gir man hverandre et taushetsøfte. Hvis man ikke holder det, blir man skilt, og da må man dele på lampene og knivene, og som regel blir man ikke enige om hvem som skal ha barna. De som ikke blir enige om det, må gå til en børsmeger. Han bestemmer at den ene skal ha barna, så får heller den andre et spisebord ekstra.

Ludvig, 5 år:
Damer blir hete i overgangsaldren. Det dampet av mormor da hun kom inn i den.

Siri, 9 år:
Mannen slutter aldri å lage celler, men kommer i en slags alder han også. Den kalles panikkalderen.

Stine, 9 år:
Når man er sånn førti eller femti år, slutter damene å legge egg. Det vil si at de ikke lenger kan produsere folk. Hekkingen begynner sånn i fjortenårsalderen og varer helt til middelalderen.

Kjartan, 5 år:
Gamle jomfruer vet ikke helt hvordan menn skal brukes.

Gratulerer med dagen

Min kjære Johanne Pauline blir 20 i dag. Gratulerer så utrolig mye! Håper du koser deg sammen med de gamle på jobb. :)

"Himla japaner"

Noen ganger blir jeg oppgitt. Det er ting i Norge og kulturen her jeg ikke liker. Jeg reagerer og blir irritert, men som oftest er det bare Johanne som får høre det. Da ler hun litt av meg, og sier: "Du, din himla japaner!".

En av disse tingene som i sommer har irritert meg, er nordmenns trang til å kle av seg. Det har krydd av gutter og menn i bar overkropp over alt. På stranda eller hjemme i hagen plager ikke dette meg. Men når jeg går i byen, på kjøpesenteret, i fornøyelsespark eller andre offentlige steder så synes jeg det er ubehagelig og forferdelig unødvendig... Dessuten gir disse guttene uttrykk for en voldsom selvtillitt. Jeg synes rett og slett det blir inbilsk.

Jaja... sånn er jeg. Da hjelper det å ha en bestevenn som smiler og får meg til å innse at det finnes viktigere ting i verden.

UngLandsmøte

Vi har vært på UngLandsmøte (UL) i Kongeparken. Egentlig begynner vi kanskje å bli litt gamle, men det løste vi ved å være ledere. Johanne Pauline var smågruppeleder, og hadde ansvar for samtale med 6 tenåringer etter bibeltimene. Det er en rolle hun passer veldig godt i, og det gikk veldig bra! Selv satt jeg ute i regi-bussen og var med på storskjermproduksjonen. Koste meg der, selv om det var rart å ikke sitte inne i amfiet under møtene. Det ble lange dager, men var samtidig veldig gøy.

Det er utrolig hvor proft og bra UL er blitt. NLM har bygget opp en vannvittig kompetanse på mange områder. Samtidig er fokuset så bra. Det handler om misjon og å leve som kristne. Det er ikke rart UL er blitt så stort som det er.

Jeg skal ikke legge mer ut om hva som var bra, og hva som kunne vært bedre. Alle som var der vil ha meninger om de tingene. Og de som ikke var der bryr seg egentlig ikke. Nå skal jeg bare sove noen lange netter, og komme tilbake til hverdagsmodus.

Bilder fra Paris

Endelig har jeg litt ro til å sette meg ned og legge ut bilder fra Paris-turen. Johanne visste ingenting om at jeg hadde kjøpt billetter før forlovelsen. Det ble en drømmetur, og vi fikk virkelig sett alt vi ville på de tre dagene vi var der.

Johanne har alltid drømt om å komme opp i toppen på Eifeltårnet. Så det var det første vi gjorde. Det satte liksom standarden for turen... :)

Vi spiste mye god mat, og måtte også prøve franske spesialiteter. Her er det snegler som gliiir ned. Det smakte faktisk ikke så ille.

Vi var skikkelige turister, og var innom både Notre Dame, Louvre, Sacré Coeur, Montmartre, Triumfbuen og Champs-Élysées.

Alle må ha seg en kjærlighetstur til Paris. Rett og slett. Vi hadde det helt fantastisk!

Mens vi venter på Paris

Vi er tilbake fra forlovelsestur til Paris. Jeg skal snart få lagt ut noen bilder og sånn. Det var veldig koselig, og vi fikk sett utrolig mye. Det hjelper også å ha verdens beste reisefølge. ;)

Som du ser har bloggen min fått en solid ansiktsløftning. Det er første gang jeg forandrer lay out - og det var kanskje på tide? Har også gjort en navneendring. Bloggen heter nå Torgeirs liv og tanker.

Jeg tilbake på jobb. Har begynt å sykle til og fra. Ikke store suksessen så langt; i går trynte jeg skikkelig, og skrapte meg opp både her og der. I dag hadde jeg bare såvidt kommet meg ut på veien før sykkelkjedet hang seg opp og var umulig å rikke. Jaja... litt motgang skal ikke hindre meg. Prøver igjen i morgen. ;)