Japan, del II; Slutten for DNS

Den Norske Skolen (DNS) var min skole og lekeplass fra 2. til 7. klasse. I 1990 flyttet skolen inn i splitter nye lokaler på den splitter nye (kunstige) øya Rokko Island utenfor Kobe. I fjor sommer var det imidlertid slutt: På grunn av mangel på elever ble skolen nedlagt, og nabo-skolen Canadian Academy overtok tomta. Der skal de nå bygge ny gymsal, og rivinga av DNS var i full gang når jeg var der ute nå. Trist å se minnene bli lagt i grus på den måten. Og et 16 år gammelt bygg er ikke akkurat gammelt da. Men slik er livet.

Japan, del I; Bra tur!

10 dager i Japan er i minste laget, men vi hadde flotte dager, fullstappet med ulike opplevelser. Her er noen små glimt.

(Alle bildene kan sees i større format ved å klikke på dem).

Her er vi i den store tempelbyen Kyoto. (Fra venstre; Fredrik, OP, Jarl og Torgeir). Som en kan se var ikke våren komt for fult enda, så det var litt brunt/grått. Likevel hadde vi et par-tre skikkelige vårdager. Imidlertid var ikke denne dagen en av de: vi ble møtt av snøstorm og greier, men dagen ble bedre etter hvert.


Vi startet med en folksom dag i Universial Studios, med køer på opptil 140 minutt. Tiden ble av japanske smågutter effektivt benyttet til Nintendo, PSP eller andre små spillkonsoller.





Denne ruinen står igjen som minne etter atombomben som amerikanerne slapp over Hiroshima 6. august 1945. I tillegg finnes, i tilknytning til dette, en fredspark og et museum. Veldig sterkt å se og oppleve. Meningsløsheten med atomvåpen, krig og menneskeskapt strid velter inn over en.





Jarl og OP hadde kjøpt Hawaii-skjorter kun for anledningen. Ikke en gang amerikanere kan se mer amerikanske ut.



Vi bodde for det meste i min "hjemby", Kobe. Denne ligger strategisk, geografisk sett, midt i Kansai-regionen i Japan. Herifra er det enkelt og raskt å ta tog til store historiske byer og steder.

Himeji Castle er fra middelalderen, og det best bevarte slottet av denne typen i Japan.

Man blir ikke en skikkelig japaner uten at man har bidrat med penger til den japanske mafiaen - Yakuza - gjennom de mange støyende spillehallene, eller Pachinco, som de heter, mente Jarl. Han prøvde aktivt å skjønne spillet, og fikk god hjelp av de ansatte ved spillebula.

Til sist må vi ikke glemme de gode matopplevelsene, som jeg ser på som en god ramme rundt alle opplevelsene.
Fra venstre; OP, Torgeir, Jarl (med sushi i munnen) og Fredrik.

Skarpskyttermerket

I går klarte jeg det jeg mislyktes med på rekruttskolen; Jeg tok skarpskyttermerket i bronse. Så dermed er det to pins som pryder uniformen min; fra tidligere har jeg idrettsmerket. Målet er likevel å klare sølv i løpet av førstegangstjenesten.

U'r used 2 this, right?

Det begynte så smått på mandag. Siden har det tatt seg opp. Det er, som i Norge, snø vi snakker om. Fredag lavet det ned i flere timer, og alt dette hvite, ukjente skapte kaos - spesielt for de stakkars amerikanerne. Midt på dagen kunne den engelsk-talende radiostasjonen melde at alle fritidsaktiviteter resten av dagen var avlyst, samt at alle kinoer(!?) på basene i området holdt stengt inntil videre. De store bilene mange yankees kjører rundt i står på tverke overalt; på veien, av veien - ja til og med på skjeive på parkeringsplassen. Vi nordmenn kan ikke annet enn å flire litt av det.

Men sånn bortsett fra at vi, tross alt, takler "situasjon; snø" bedre enn amerikanerne, så er det ikke mye morro, spør du meg. All trafikk går treigere enn vanlig og passasjerer vi skal plukke opp på flyplasser rundt omkring er forsinket. Dessuten begynner jeg å bli lei av den samme frasen fra arbeidskolleger: "You have no reason to complain! You are from Norway, you're used to this, right? This must be like summer for you guys!". Haha...

Når lite annet skjer

Det er på tide med litt oppdatering. Men ettersom jeg var på vakt helga som gikk (og dermed gikk glipp av turen til Torino, som de andre hadde), så er det lite utenom det vanlige som har skjedd. Derfor tenkte jeg å publisere et par bilder fra den forrige skytetreninga vår. Hver første tirsdag i måneden kryper vi under jorda, og fyrer av skudd etter skudd med Glock P8-pistoler.

Selv om jeg ikke er noen god skytter, så er det utrolig gøy. Og glock-en er enklere å skyte med enn AG3. Mindre å holde fokus på. Men jeg ble overrasket over hvor plastbassert dette våpenet er. Lekepistolen min når jeg var liten så nesten mer ekte ut enn denne - men forskjellen er stor; Glocken er livsfarlig.

Jarl kjekker seg, og tror han klarer å skyte stødig med ett-hånds-grep. Liksom!

Chamonix, France

Helga som gikk (10.-12. februar) var det igjen på tide å komme seg litt vekk fra Ramstein. Denne gangen var det de franske alpene, og småbyen Chamonix, som var reisemålet. Det ble slalåm, sol og blå himmel, utrolig natur og en fantastisk opplevelse.


Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat tok initiativet til over 5 og en halv time i bil, kun for å få stått litt på ski. Det tok mange forsøk på overtalelse fra de andre før jeg ga opp, og måtte innrømme at det kunne være deilig å gjøre noe spesielt i helga. Planene mine begrenset seg tross alt til utforsking av min nyinnkjøpte DVD-recorder - og selv jeg innså at det ble en litt for nørdete unnskyldning.

Jarl og Fredrik nyter lunch på tidenes dyreste fjellrestaurant, hvor brusen kosta over 80 kroner.
Og på ingen måte angrer jeg turen nå i ettertid - til tross for solbrenthet. Det var rett og slett helt fantastisk. Vi var fremme i 1-tiden fredag kveld, og fikk (etter litt om og men) et veldig greit og rimelig hotellrom midt i byen. Lørdagen brukte vi i bakken, og da vi var mette på sol og totalt utslitt i beina prøvde vi å finne oss nytt hotellrom. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn anntatt. I en bitteliten alpeby, med like mange hoteller som det finnes innbyggere, var det ikke et eneste rom ledig i byen - vi lette i over tre timer! Til slutt dro vi til nabo-landsbyen, og etter litt om og men fikk vi tatt inn på et lokalt familiedrevet hotell... dyrt var det, og enkel standard, men vi var så trette og glade for å endelig ha fått en seng å sove i, at det ikke betydde stort. Søndagen tilbragte Jarl og Fredrik på brevandring, og var nesten over i Italia, og så dessuten rett bort på Europas høyeste fjell Mont Blanc. Jeg hadde en rolig dag, hvor jeg utforska den lille byen i stedet - beina mine protesterte mot mer ski.

Hverdagen blir bedre av slike opplevelsesturer.

På rundtur etter GPS-damas ønske

Tirsdag ble jeg sendt ut på oppdrag fra Ramstein til Eindhoven i Nederland. Det ble, på mange måter, en interessant tur.

Det hele startet så godt, været var fortreffelig, jeg fikk en av de beste bilene, samt en av de nyinnkjøte GPS-ene, og den amerikanske soldaten jeg skulle kjøre til militærflyplassen var hyggelig og pratsom. Vi kjørte nordover i god fart, med blå himmel og strålende sol - vel å merke ikke i ansiktet.

Etter å ha kjørt igjennom Belgia, og kommet inn i Nederland, så var vi vitne til en ganske alvolig ulykke i motsatt kjøreretning. Nå er det slik at når det først smeller på Autobanen - da smeller det virkelig! Køen strakte seg over flere mil, og jeg så for meg en lang tur hjem igjen.

Nå viste det seg at satelitt-vennen min visste råd! Hun førte meg elegant utenom den lange køen, litt lenger øst, til vi kom inn i en liten by kalt Venlo - helt på grensen til Tyskland. Her tror jeg planen var å føre meg trygt gjennom byen, og ut på sørsiden, hvor en ny Autobane ventet meg. Men midt inni sentrum bestemte hele navigasjonssystemet seg for å slutte å virke. Fortvilelsen var ikke så rent liten, ettersom jeg ikke hadde anelse om hvor jeg var, eller hvordan jeg skulle komme meg ut på rett side av byen. Til alt hell hadde jeg med meg kart, og fant til slutt ut hvilken retning jeg skulle i, og til og med (med litt rekognosering) hvordan jeg skulle komme meg ut på rett side av Venlo.

Kun 1 time forsinket, godt sliten, men betraktelig bedre kjent i området mellom Ramstein og Nederland, kom jeg tilbake til basen litt før kl. 21, etter 9 timer bak rattet. Puh!

I morgen gir jeg GPS-en en ny sjangse. Nå vet jeg hvor Reset-knappen er.

Bare for å friste

Da er billettene kjøpt: 9. til 19. mars reiser Jarl, O.P., Fredrik og jeg til Japan. Med reisen på Forsvarets regning! Slikt kan man bare si ja takk til.

Grunnen til reiser er at mine med-korporaler Jarl og O.P. skal dimme i april, og dette er deres dimme-tur. Nå har det seg slik at Forsvaret betaler 6 hjemreiser til Norge for oss i løpet av våre 10 måneder her nede. Imidlertid har vi lov til å bruke 2 av disse til frie reiser, og ved å bruke begge to på en gang, så får vi dekket reisen til Japan.

Så dette blir gøy! Gleder meg allerede.

Det funker... faktisk

Nyttårsforsettet mitt er (lite kreativt, men dog...) å trene - hele tre ganger i uka. Og så langt fungerer det bra!

Trening og trening... noen vil hevde jeg sniker meg unna, men jeg mener bare jeg varierer treninga noe, slik at enkelte dager er hardere enn andre. Poenget er for meg å ha rutine, slik at jeg gjør noe "sportslig" hver mandag, onsdag og fredag.

Enkleste dag er fredag. Da er det nemlig FyFo, eller Fysisk Forstring, som er obligatorisk for oss vernepliktige. Da møtes noen av de norske her nede og spiller fotball i en og en halv time. Trim nok for Torgeir det!

Og for tiden er det fotball om onsdagene også. Da spiller vi namlig kamper mot andre militær-lag her nede i en eller annen slags cup. Så langt har vi vunnet en kamp og tapt en. Og her kommer en helt utrolig uttalelse fra Torgeir Hauge: Det er gøy!

Så er det mandagen da... så langt har jeg vært litt på treningsstudio, og litt på golfbanen, som er vår nærmeste nabo her inne på basen. Og til dere som er kritiske til golf: Jo, det er faktisk sport, og ja, en blir sliten av det i lengden! Så det, så! hehe...

Onkel igjen!

Her har du vidunderet. Margrethe Hauge heter denne lille skapningen - det samme som hennes pappas farmor het. Ja, denne gangen er det altså min preste-bror Harald og hans fru Hanne som har blitt foreldre til ei lita jente. Kjernefamilien, som de etterhvert begynner å nærme seg, er bosatt på Røros, og trives godt der.

Det nye familiemedlemmet ble født litt tidlig, og var derfor ikke så stor. Men formen til både mor og datter er bra, så da kan vi ikke klage. 44 cm og 2310 gram er ikke så stort, men ifølge foreldrene så er det ikke noe i veien med lungene ihvertfall. Hun skriker som bare det, men sover også mye.

Disneyland Paris

Forrige helg (dvs. 6.-8. januar) fikk jeg overtalt min anti-kapitalistiske medsoldat Jarl til å bli med på spontantur til Disneyland Paris. Med leid Ford "Go Cart" Fiesta og store forventninger la vi i vei - og opplevelsene de sto i kø! Kjempeflott vær, masse folk; Og Disneyland er akkurat like morro som jeg husket det!

Mye folk i Disneyland. Overraskende, i grunnen, med tanke på at det er januar og off-season.

Jarl Omestad (radikal venstre-menneske og nesten-kommunist) lot seg rive med "syndens pøl" og gikk så langt at det vokste museører på hodet hans etter hvert. Ganske morsomt med slike fotobevis!

Det var diverse oppstyr rundt min nye favorittfilm, nemlig; Narnia. Her sitter jeg i selveste Heksa Hvits isstol, og i Disney Studio-delen av området var også kostymene til stjernene utstilt. Skuffende nok fant jeg ingen spor etter noen løve. Men så er han da heller ikke en tam løve, som Lewis skriver.

Adventureland er det reneste "guttelandet" i hele parken, og uten tvil et av de landene hvor jeg og Jarl hadde det gøyest, og fikk mest barndommen tilbake i oss. Vi sprang rundt, inn i denne hodeskallen, hvor Peter Pan og Tingeling kunne dukke opp rundt neste sving, og opp i Robinson-familiens store hus-tre, forbi kapein Kroks seilskute og inn i Pirates of the Caribians hule. Veldig gøy jah.

Og i skikkelig amerikansk ånd, så tentes både juletrelys og hele eventyrslottet i tusenvis av lys når mørket gjorde entré. Det var kanskje det eneste som var litt i overkant denne helga; at julenisse-Langbein gikk rundt og sang julesanger sammen med sine hjelpere overalt... vi nordmenn har tross alt gjort oss ferdig med jula for denne gang. Men greit nok...

Skulle gjerne vist dere alle bildene, men det er sikkert ikke så interessant. Hehe. Gøy helg ihvertfall - uten tvil!

Ramstein Air Base

Det er ikke en hvilken som helst bygning du ser her - det er hovedkvarteret (HQ) til NATO her i Tyskland. Sikkerheten er paa topp; vi maa hele tiden ha adgangskortet synlig (slik at de tungt bevaepnede vaktene ikke tror vi er terrorister og begynner aa plaffe loes paa oss ved en beklagelig misforstaaelse), vi maa bruke adgangskortene vaare i sluser baade for aa komme inn gjennom porten, for aa komme oss inn i selve hovedbygningen og for aa aapne enhver doer hvor vi har tilgang. Og alt dette, til tross for at ingen uten klarering faar komme inn paa basen.

Ja, dette er hverdagen pr. januar 2006. Min arbeidsplass er Motorpool, som har en haug med Mondeo-er, samt et par-tre Mercedeser (til bruk naar vi skal kjoere generaler med 3 eller 4 stjerner... Jippi!). Vaar jobb er aa kjoere... generaler, offiserer, papirer, til og fra flyplasser, byer, over landegrenser osv osv... For tiden er det rolig, og arbeidsdagen forholder seg stort sett slik:
Kl. 08.30: Hente og lese aviser (som foroevrig er paa tysk, saa jeg later mer som jeg leser enn jeg egentlig gjoer)
Kl. 09.00: Ta en tur i kaffebaren og kjoepe en kaffe (to go, hvis jeg ikke finner noen kjente i baren), for saa aa gaa til Drivers Lounge, hvor jeg leser e-post og nettaviser. Hvis jeg ikke traff noen kjente i baren, saa gjoer jeg det ihvertfall her. Vi sitter og slenger litt dritt om ledelsen og organiseringen i Motorpool, og ler av historier om hvordan nevnte ledelse dreit seg skikkelig ut.
Kl. 10.00: Faar beskjed om aa gaa og vaske og fylle diesel paa et par biler. Det er jo mildt sagt stress - vaskeautomaten KAN vaere vrien aa ha med aa gjoere av og til.
Kl. 11.00: Tar en laaaaaang lunch, enten paa HQ eller oppe paa det norske kontoret, som ligger paa andre enden av basen.
Kl. 13.00: Faar en telefon fra kontoret; de lurer paa hvor jeg er. Jeg spoer om det er kommet inn noen jobboppdrag, siden de spoer. Faar bekreftet mine mistanker om at det er det ikke.
Kl. 14.00: Faar beskjed om at jeg kan ta resten av dagen fri, hvis jeg kjoerer en major (jeg holdt paa aa le meg ihjel den dagen jeg fikk i oppdrag aa kjoere Major Butt... hehe) til Frankfurt tidlig neste morgen. Greit sier jeg, og gaar.

Det foeles saa godt aa ha gjort et skikkelig dagsverk. De sier naa at det skal bli travelt i februar. Vi faar se, sier jeg...

En annerledes jul

Det har virkelig vært en tung og annerledes avslutning på 2005 enn jeg er vandt til. Kun to uker etter mormors død, fikk min farmor hjerteinfarkt og døde, 81 år gammel. Det kom fullstendig ut av det blå, da farmor var både oppegående og sprek som få.

Dette, samt påfølgende begravelse den 28. prega selvsagt hele jula for oss, men vi hadde en koselig julefeiring. Reidun (søster), med sin mann Kristian og deres Benjamin (snart 2), feiret sammen med meg, Ingar, mamma og pappa på Ask. Benjamin spredte mye varme og glede - ingen tvil om det!

Det er vanskelig å finne flere ord å skrive. Jeg vet det er lenge siden sist oppdatering kom, men tiltaket har blitt for stort. Det jeg ønsker å si er likevel dette: Håper alle mine venner og bekjente har hatt en flott jule- og nyttårsfeiring, og at 2006 bringer MYE godt med seg!

Min kjære, kjære mormor

Dette skal - forhåpentligvis - ikke bli en nettside full av dødsannonser, men noen ganger kommer slike triste budskap litt tett på hverandre.

Mormor, eller Anna Hatlevik som hun het, døde på Aldersheimen på Fitjar i forrige uke. Hun var gammel, og har de siste årene ikke kjent meg igjen de gangene jeg har besøkt henne. Derfor har på en måte tapet over og savnet etter mormor fått plass inni meg for en god stund siden. Likevel blir ting mer konkrete når døden først kommer, og et hjerte slutter å slå.

Mine minner om mormor er mer konkrete fra de senere barndomsår enn fra de tidlige. Største årsak til dette er at den geografiske avstanden mellom Norge og Japan var stor. Mitt første minne sammen med mormor dateres derfor tilbake til 1987, da hun kom på besøk til oss i Japan. Med seg i bagasjen hadde hun en liten katte-bamse. En Pus med værhår som var myke og deilige mot kinnet når jeg skulle sove om kvelden. Pus har jeg liggende på rommet mitt fremdeles. Minnene fra besøket i Japan begrenser seg gjerne til dette, samt når mormor skulle smake på tørket tang og tare. Til fnising og knising fra oss rundt bordet kom sjø-bladet fort ut igjen, etterfulgt av et ekte "FYSJ!".

Siden forflytter minnene seg til Norge og Fitjar. Å komme til et landlig sommerhus, med brygga, båten og fiskegarnene klare og med en mormor som møter oss på trammen med et smil, en klem og et kaffebord dekket i skyggesida på huset. Bordet var alltid dekket med hjemmelagde lefser, potetkaker og andre kunster som jeg ikke er i nærheten av å selv kunne utføre.

Det er mye godt å tenke tilbake på. På onsdag er det begravelse, og trist blir det. Men samtidig har du levd et godt og langt liv, mormor. Og nå får du endelig komme hjem til Himmelen og treffe din sårt savna ektemann.

Takk for alle gode minner!

Til minne om Esten Græsli

Eg ser deg overalt
Tekst: Ingvar Hovland (Fra "Vamp - Siste stikk")

Det va nok ei håndfull tid
og nok ein dag forbi.
Nå e resten vind i løvet.
Nå e resten som et sus
av stille bølgebrus
i ein menighet av døve.

Ikkje alle tar farvel,
men alle må ta kveld
når ein dag te sist e omme.
Du va halvveis i ein sang
med fleire vers på gang.
Men det komme som det komme.

Eg ser deg overalt;
i kvert fotefâr i støvet,
i byttedyr som falt
der jungelloven gjaldt,
og i livet laust på prøve.

Nå har sangen din tatt slutt,
for løpet ditt blei brutt.
Der va ingen siste anke.
Men eg ser deg, likavel,
i solefall og kveld
og i bånnen av min tanke.

Du betydde så utrolig mye for så mange, Esten! Sorgen er stor.

Besøk Estens minneside

Renessanse #1

Under Christian Bjørkes blogge-kåring kom han med diverse påstander om bloggen min: At den ” slunket snart hen og gled over i apati” samt at ”det ser ikke ut til at blir vekket til live igjen”. Akk, akk, så feil, så feil hr. Bjørke. Det er liv, om enn i dvaletider – så sku ikke hunden mot hårene. Hevnen kan bli stor. Men heller enn hevn velger jeg herved servere dere grunnen(e) til mitt noe langtrukne fravær, og fortelle dere hva livet mitt har vært fylt med de siste månedene.

Plateinnspilling med GS
I september var jeg i platestudio i Stavanger, sammen med andre sangere i Gospelsambandet. Vi spilte inn en plate jeg har tro på kan falle i smak hos et bredt publikum. Mye av materialet er selvskrevet innad i koret, og de øvrige sangene skal ikke være utgitt i Norge tidligere, så dersom du ikke har vært på konsert med oss, så er det ”nye” låter skulle jeg tro. Plata kommer 1. desember, og kan blant annet kjøpes gjennom vår hjemmeside, som har premiere samme dato. Kikk gjerne innom for en kikk.

KNM Harald Haarfagre
Siden, fra 27. september, begynte min plikt som mann i dette land, med førstegangstjeneste i Luftforsvaret. I 7 uker var adressen KNM Harald Haarfagre – eller populært kalt Madlaleiren – utenfor Stavanger. Vi har nå fått oss egen bloggeside. Absolutt verdt et besøk den også.

Rekrutten var helt ærlig en kjempespennende tid! Vi lærte mye, og jeg fikk både testa ut fysisk og psykisk form, samt (ikke minst) utvikla det samme. Litt stolt kunne jeg komme hjem med idrettsmerke. Dette er altså Torgeir, som ikke akkurat er kjent for å være noen stor atlet. Hehe.

Den største seieren for min del var likevel å gjennomføre feltøvelsesuka på Evje. Fra ende til annen øste regnet mer eller mindre ned, og alle og alt var vått. Det endte faktisk med at øvelsen ble avsluttet 6 timer før planlagt, fordi flere lå og svømte i skyttergravene. Gøy å leke litt krig, selv om jeg er mildt sagt lite glad i telt- og friluftsliv.

Ramstein
Tiden fremover… det var det da. Nå er jeg altså ferdig med å leke krig, og skal i stedet utplasseres der hvor forsvaret mener jeg er mest til nytte. Og ja, det ble ikke mindre enn Ramstein i Tyskland det. (Neida, Ramstein er ikke bare et band, noe Alfred Georg kan fortelle mer om…). Der skal jeg kjøre rundt på VIP-oppdrag, og har fått utdelt fet service-uniform, samt oppgraderingen til korporal. Vet veldig lite hva jeg går til, annet enn høyere lønn og "den beste tjenesten du kan ha", i følge andre nordmenn i samme tjeneste, så vi får se, vi får se.

Grunnen til at jeg er hjemme nå er at de normennene jeg skal jobbe med i Tyskland er på ferie i Syden. Derfor ser ikke forsvaret noen vits med å sende meg ned før den 28. november. Helt greit det, sa jeg.

Hvordan fikk jeg så denne tjenesten. Jo, det er litt artig. Én utenlandstjeneste ledig i hele forsvaret akkurat nå, og dermed 182 søkere fra leiren min… jaja, jeg søker, tenkte jeg. Og fikk jobben. Noen ganger kan det lønne seg å være eldst i hele systemet: Her sorterte de nemlig søknadene etter alder. Hehehe.

Så det var altså det. Jeg skjønner nå at jeg burde advart dere trofaste(?) lesere før jeg lot mitt imperie stå og forfalle. Håpet mitt er at enkelte fremdeles øyner et håp om nye oppdateringer, og dermed tar seg en liten snik-titt innom siden min med jevne mellomrom, og på den måten får med seg denne oppdateringen.

Renessansene på denne siden kan nok komme med jevne mellomrom fremover. Alt er i grunnen avhengig av hvordan nettilgangen er i Tyskland, samt hvor stort arbeidspresset er. Noen oppdateringer skal saktens komme – og da kommer de uanmeldt, så det er bare å kikke innom av og til.

Da gjenstår det jo bare å si guten tag og auf wiedersen fra min side.

Korporal Hauge

Den store, vide verden

Fant en artig side på nettet. Med få tastetrykk kan du vise alle landene i verden som du har besøkt. Under finner du "mine" land markert med rødt.


Det viser seg at jeg ikke har vært så mange steder på vår klode som jeg gjerne liker å innbille både meg selv og andre. 17 land, eller 7 % av alle muligheter. En slik oversikt gir meg lyst til å reise - MYE! Jeg har i tillegg jukset litt: For å få mer rødt på kartet har jeg notert ned både USA og Sør-Korea; men her har jeg strengt tatt bare vært noen få timer, på grunn av mellomlandinger.

Lag ditt eget kart eller sjekk andre muligheter på Venice travel guide.

Unødvendig irriterende

Dermed har det skjedd igjen. Ikke det at en ikke ser det nesten daglig, men denne gangen føltes det dobbelt unødvendig. Jeg snakker om et tilbakevendende problem. Orddeling! Eller skal vi si ord deling?

På denne plakaten ser du ordene lyse mot deg. Skolestart har (sikkert på grunn av lay-outmessige årsaker) blitt til skole start. Og det er nettop dette som irriterer: At en bokhandel ikke klarer å holde ordene samlet, slik de skal, samt at dette dreier seg om skolen. En kombinasjon som gjør situasjoenen ekstra uheldig.

Er du som meg, som misliker ordelinger, og som er opptatt av at rett skal være rett? Besøk i så fall nettsiden til Astronomer Mot Orddeling. Her finner du mye artig. For å ikke si skremmende eksempler på hva orddeling kan gjøre med forståelsen av norsk.

Klar, ferdig, gå

I sommer har jeg hatt bryllups-maraton - for å ikke si stafett (hvor jeg har løpt alle etappene selv). Tre bryllup tre helger på rad kunne tære på kreftene bare ved tanken. Men nå når det er over, ser jeg med lettelse på hvor greit det har gått.

Bryllup nr. 1: Gospel-vielse
Først ut var Else Jorunn (EJ) og Jan Sigve. EJ er dirigent og primus motor i Gospelsambandet, og var pådriveren for å få startet koret for 5 år siden. Når hun nå stod brud, var det for henne naturlig å invitere hele hjertebarnet - altså en bunsj med korister og musikere til bryllulpsfest i Stavanger.

I kjerka var det ikke organist, for på galleriet stod 14 sangere i lilla kapper, med fult band til, og sang "All things come of Thee, Oh God" mens bruden svevde oppover midtgangen. Underveis i vielsen var det vi som stod for musikken og sangen - og dette må sies å vireklig være et bryllup skreddersydd for å speile hvem EJ er!

Bryllup nr. 2: Barndomskjæresten
Helga etterpå gikk turen til Oslo, hvor min barndomsvenninne fra Japan, Hilde Miho, giftet seg med sin kjære Oddbjørn. Hilde er den vennen jeg har hatt lengst i hele verden; Vi har praktisk talt kjent hverandre hele livet. Dermed var det litt rart og uvirkelig å se henne gifte seg. Men ja, hun så virkelig lykkelig ut.

Jeg traff i dette bryllupet mange gamle venner fra Japan-tida; slike som familien Sandvik, Ellen Knobloc og Kristine Stangeland. Vi hadde uten tvil mye å prate om mellom talene denne kvelden, og møttes dessuten til en kort prat på kafé i hovedstaden dagen derpå.

Nå er det imidlertid et problem ved denne historien (som jeg også har påpekt ovenfor Hilde): Nemlig det faktum at sommeren da vi var 5 år, så giftet jeg meg med henne. Både "prest" og vitner var til stede... i form av sjalu kamerater som også ville gifte seg med henne. Så Oddbjørn... hun er egentlig min!

Spøk og nostalgiske minner til side: Det var virkelig et flott bryllup på Hotel Opera. Og jeg hadde en god natt på samme hotell - for jobben (Miki Travel) sin regning. Jeg ønsker derfor dere et flott liv sammen. Oddbjørn virket absolutt som en grepa kar fra nord!

Bryllup nr. 3: Journalistene
Sist, men ikke minst, var det kommet til Reidun og Tommy sin storslåtte dag. I dette bryllupet var jeg pianist, i tillegg til at jeg og Marit sang "You Raise Me Up", og det syntes jeg var både et gøy og ærefult oppdrag. Reidun studerte jeg med på Mediehøgskolen Gimlekollen, og selv om hun valgte "feil" linje (altså avis og nett), så er det blitt en bra sportsjournalist ut av ho. Mens hun jobber i Bergens Tidende, møtte hun sin tilkommende (som forøvrig er fra Askøy) i rivalen Bergensavisen.

Et stilfult bryllup etter min smak var absolutt dette, hvor vi etter vielsen ble fraktet med innleid katamaran fra Sandviken ut til Meland Golfklubb hvor festen ble holdt til langt ut på natt. At jeg skulle opp og ha sending formiddagen etterpå la ikke demper på den gode følelsen jeg hadde denne dagen. Flott bryllup, med gode taler og nam-nam mat!

Tre forskjellige, men flotte bryllup i en hektisk sommerhverdag! Håper alle parene blir lykkelige sammen!

Gratulerer

I natt ble mine venner fra Lundeneset; Inger Solveig og Andreas Høyland foreldre. Lille Jonatan veide, i følge pappaen (etter korrigering), 4170 gram, og var 52 cm lang. Gratulerer så mye!