I år har konserten fått navnet "Kimer i klokker". Seraf følger opp tradisjonen, selv om vi i år må være i en annen kirke enn tidligere.
Det blir skikkelig julestemning, så jeg håper du tar med deg alle vennene dine og kommer. Du kan velge mellom lørdag 6. og søndag 7. desember. Stedet er Centralkirken, like ved Fløibanen.
Prisen er egentlig 150 kroner, men jeg har billetter til 120. Så ta kontakt.
Kikk gjerne innom Seraf sin hjemmeside også.
I går kveld var Johanne og jeg sammen med mamma og pappa på konsert med David Phelps. Amerikansk, kristen pop-artist. Kanskje verdens lyseste tenor? Jeg vet ikke, men det er i hvert fall det sykeste jeg har hørt.
Har lenge likt fyren. Å gå på konsert med han var derfor en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. Og forventningene var skyhøye. Men likevel - jeg ble ikke skuffet! For hver sang toppet han seg selv... gang etter gang etter gang. Mer er det ikke å si!
I dag snødde det... på lørdag regna det sideslengs, og vinden blåste trær over ende. Men i dag snødde det. Plutselig var det vinter i Bergen. Ikke det at snøen la seg, men det er kaldt ute. Blir spennende å se hvordan dette utvikler seg. ;)
Siden bloggen min heter Torgeirs liv og tanker, så tenkte jeg det kunne være artig å lage en tørr liste over hvor jeg har levd livet mitt så langt. Litt selvsentrert, kanksje... men det er jo min blogg dette. :)
1982: Vi begynner med starten. Jeg ble født på Arima sykehus i Kobe, Japan. Datoen var 12. mai. To eldre søsken; Harald, som rett etter ble 5 år, og Reidun, som ble 3. Allerede samme sommeren flyttet vi, fordi mamma og pappa var ferdig med språkskolen.
1982-1984: Tamashima. En liten, japansk småby. Jeg husker naturlig nok ikke noe fra disse årene.
1984-1985: Karmøy. 
Som misjonærer flest hadde mamma og pappa også hjemmeopphold på 1 år. Vi bodde i farmor og farfar sitt hus på Tjøsvoll.
1985-1989: Kurayoshi. Tilbake i Japan, og jeg begynte bl. a. i barnehage. Eneste lyslugg blant mange svarthårede. Stakk jeg meg ut? Kanskje det... :) Her lærte jeg meg japansk, og syklet rundt dagen lang. 5 år gammel ble jeg storebror til Ingar. Vi bodde alle 6 i en enebolig som var 72 kvm stor. Jeg har veldig mange gode minner fra Kurayoshi, og det kjennes fremdeles litt som å komme 
hjem når jeg besøker stedet.
1989-1990: Det var på tide å begynne på skolen. 1. klasse gikk jeg på Grindhaug Skole på Karmøy. Dette året er eneste barneår jeg husker fra Norge. Jeg la om dialekten fra bokmål til kamøysk. Japansken glemte jeg fort...
1990-1996: Tilbake i Japan. Språket kom tilbake med en gang, men denne gangen med en annen dialekt. Vi bodde alle 6 årene i Kobe, og jeg gikk på 
Den Norske Skolen fra 2. til 7. klasse. Spilte base ball og piano, og lekte utrolig mye, både ute og inne. Det var i Kobe jeg var født, og byen ble nå min igjen.
1996-1998: Vi var ferdige i Japan på uviss tid. Kjøpte oss hus på Askøy, utenfor Bergen. Jeg begynte på Danielsen ungdomsskole. Savnet Japan mye, men fikk også 
mange gode venner, og trivdes litt etter litt i dette merkelige landet.
1998-2001: Måtte bort fra Bergen. Begynte på Lundeneset vidaregående skole, utenfor Haugesund.
2001-2002: Miljøarbeider på Kongshaug Musikkgymnas i Os, 
utenfor Bergen.
2002-2004: Journalistikk-studiet på Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand.
2004-2005: Interkulturell forståelse på Norsk Lærerakademi i Bergen. Var endelig klar for å komme hjem til Bergen igjen.
2005-2006: Jeg hadde utsatt verneplikten i mange år. Prøvde først å bli fritatt, men ble etter hvert klar for å prøve denne manndomsprøven. Ble sendt til Tyskland, og tilbragte 10 utrolige måneder som sjåfør i NATO. Basen lå i Ramstein, 100 km sør-vest fro Frankfurt.
2006-2008: Mamma og pappa reiste til Japan igjen. Jeg ble boende i huset på Ask, og mye skjedde i livet mitt. Jeg ble sammen med Johanne Pauline i september 2006. Etter en stund fikk jeg meg en jobb i TV 2 som jeg 
trivdes med.
2008: Kjøpte meg min egen leilighet på Gyldenpris i Bergen. Forlovet meg, og skal gifte meg rett før året er omme. Når jeg ser på livet mitt kjenner jeg at jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har fått oppleve. Gud har virkelig vært god mot meg!
Akkurat nå er det begravelse for sjefen min. Han døde natt til forrige tirsdag, etter å ha kjempet mot kreft siden påsken i år.
Det var en alvorlig krefttype, men Eivind var hele tiden så optimistisk og positiv. Dette var en kamp han skulle kjempe - og vinne. Men til slutt måtte legene gi opp. Kroppen klarte ikke mer.
Han var en veldig godt likt avdelingsleder. Vi er rundt 50 ansatt i Sentralproduksjon, som han ledet. Det kan høres ut som en klisje, men døra til Eivinds kontor stod alltid åpen. Direkte talt. Uansett hvor travel schedule han hadde, var en alltid velkommen innom med spørsmål. Frustrasjon lyttet han til. Han ga råd, og tok avgjørelser. I dag var det satt opp buss til begravelsen. Den var full av kollegaer idet den kjørte av gårde.
Noen måtte være igjen på jobb også. Jeg er en av få som holder i tømmene. På en måte skulle jeg gjerne vært i begravelsen. Men samtidig hadde det vært tøft også... litt blanda følelser, sånn sett. Det har vært en utrolig rar stemning på jobb den siste uka. Det har brent et lys for Eivind. Vi savner han.
Med en ferieuke til gode var det på tide å gripe penselen fatt. Stua i min nye leilighet har ikke akkurat vært pen, men med hjelp fra både mamma og min forlovede fikk vi gjort store ting. Dette er forberedelser til vårt første voksne hjem.
I sommer skulle jeg endelig kjøpe meg ny TV. Som gutter flest går jeg på eventyrferd gjennom Elkjøp og Expert opptil flere ganger årlig. Men først nå fikk jeg virkelig gå på jakt. Når man kommer så langt er det vanskelig for "ekte mannfolk" å innrømme overfor ekspeditøren at en ikke skjønner bæret av hva han snakker om.
For tekno-friken i orange, grønn eller blå skjorte (med ALLE knappene trøkket godt igjen, helt opp til halsen) skal prøve å selge deg større og råere, flottere og dyrere enn du vet du har råd til. Og halvparten av tingene han prater er fullstendig over hodet på oss som står der og skal handle. Men å innrømme dette, det tør vi ikke. Hva slags mannfolk er vi dersom vi ikke kan vår teknologi? Derfor blir vi stående og nikke og si "mhm" på de rette stedene - og kommer hjem med et monster-TV vi overhodet ikke trenger.
Altså: Å kjøpe TV er ikke lenger bare-bare. De siste årene har flatskjermene fullstendig overtatt etter de gamle bilderør-skjermene. Og sammen med de blir det gjort et stort nummer ut av begreper som HD og HDTV. Men hva er egentlig HDTV?
Jeg vet det er begrenset hvor mange som bryr seg, men for de to-tre som gjør det: Her er helt enkel og praktisk info. Så slipper du å føle deg fullstendig dum når du går ut for å handle ny skjerm. ;)
HDTV står for High Definition Television, og er en helt ny måte å sende, motta og vise fjernsyn på. Vi får bedre bilder som er langt mer virkelighetstro enn noe vi har opplevd før. HDTV skal være den største endringen innen fjernsyn siden overgangen til fargefjernsyn for nesten 40 år siden.
Med HDTV får vi i tillegg til fem ganger bedre oppløsning også et bilde i bredformatet 16:9. Lyden er som på DVD-filmer. Dette betyr likevel ikke at man automatisk har HD selv om man ser på TV i bredformat. Både NRK, TV 2 og TV Norge sender i dag vanlige TV-signaler i 16:9.
I Norge har det så langt kun vært prøvesendinger i HD-kvalitet, men 1. oktober starter TV Norge i samarbeid med Canal Digital opp sin første kanal i HD. Kanalen kommer til å sende parallelt med den vanlige sendinga, men serier som CSI og Rome vil de som betaler for det kunne se i toppkvalitet.
Satelitt er så langt den beste måten å distribuere HDTV på.
Det vil i mange år til bli sendt TV-signaler i "vanlig" kvalitet, også parallelt med HD. En HD-føring vil sannsynligvis være en tilleggstjeneste som koster ekstra.
Mens TVer merket HDTV kan plugges rett til en distribuskilde som sender i HD, må TVer merket HD-Ready gå via en enhet som tolker HD-signalet rett for TVen.
Og lurer du på hva alle disse fancy inngangene bak på TVen din er? Vel, HDMI er en kablelstandard der en enkelt kabel er alt som trengs for å koble sammen en digitalboks med en "HD-Ready" skjerm. Så vet du i hvert fall det...
Info har jeg stort sett klippet, limt og redigert fra HDTV-forum.
P.S. Etter å ha sjekket markedet, endte jeg opp med å kjøpe på Internett. Der fikk jeg velge selv, i ro og mak - og i rett prisklasse. :)
Det er litt dårlig med oppdateringer her på bloggen for tida. Det er kanskje flere grunner til det, men først og fremst er det fordi hverdagen er så travel. Og en travel hverdag er ikke alltid like spennende å høre om.
Men utenom jobb driver vi og planlegger bryllup for fult nå. Vi har fått kirke og prest den 31. desember 2008, og er snart i havn med selskapslokale. Johanne Pauline har dessuten kjøpt drømme-brudekjolen, og jobber ihverdig med invitasjonene. Mange store og små ting skal ordnes, og tankene våre kretser nok en del rundt disse tingene for tida.
Det er mye penger som går ut, og mer skal det nok gå. Heldigvis har vi begge foreldre som bidrar stort både praktisk og økonomisk. Å planlegge bryllup er jo gøy, selv om vi av og til trenger å minne hverandre på det. Hvis ikke kan det ende opp med å bli kun stress.
Sånn ellers, så er det fantastisk høstvær i Bergen. Det har vært så lite regn de siste månedene at jeg begynner å lure på om klimaendringene og den globale oppvarminga kanskje bringer noe godt med seg til Vestlandet..?! Vi får i hvert fall prøve å nyte det så lenge det varer. Og så satser vi på at vinterværet blir like flott. Spesielt på nyttårsaften.
Mandag ettermiddag stod det en sak på VG Nett om to nye fotobokser som er satt opp i en tunnel på Romerike. Nettavisa opplyser at "de to nye fotoboksene, som er plassert i 80-sonen, og dekker begge kjøreretninger mot øst, hadde tatt over 900 bilister".
Synes det er godt gjort med en tunnel hvor begge kjøreretningene går mot øst. :)
(I kveld er saken blitt redigert, og det står nå "begge kjørefelt mot øst". Noe som jo stemmer bedre.) :)
Det er fredag, og da er det på tide med litt humor. Her er noen gode gullkorn fra barnemunn.
Elin, 4år:
Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorda uten å puste. Og så er det så ekkelt å få jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem.
Magne, 7 år:
Hvis du dør, så skaper Gud deg om til jord. Da skjønner du ikke bæret.
Mikkel, 7 år:
I Afrika tror de på Nilsen Mandela.
Kate, 6 år:
De som tror på Allah er muslinger. I Kina tror jeg de tror på noe annet. Der tror de på drager.
Hanne, 8 år:
Gud trenger ikke tro på noen han. Han kan bare tro på seg selv.
Ingrid Marie, 7 år:
Man kan bli frelst eller helfrelst, det kommer an på hva man gidder.
Turid, 7 år:
Når man gifter seg, gir man hverandre et taushetsøfte. Hvis man ikke holder det, blir man skilt, og da må man dele på lampene og knivene, og som regel blir man ikke enige om hvem som skal ha barna. De som ikke blir enige om det, må gå til en børsmeger. Han bestemmer at den ene skal ha barna, så får heller den andre et spisebord ekstra.
Ludvig, 5 år:
Damer blir hete i overgangsaldren. Det dampet av mormor da hun kom inn i den.
Siri, 9 år:
Mannen slutter aldri å lage celler, men kommer i en slags alder han også. Den kalles panikkalderen.
Stine, 9 år:
Når man er sånn førti eller femti år, slutter damene å legge egg. Det vil si at de ikke lenger kan produsere folk. Hekkingen begynner sånn i fjortenårsalderen og varer helt til middelalderen.
Kjartan, 5 år:
Gamle jomfruer vet ikke helt hvordan menn skal brukes.
Min kjære Johanne Pauline blir 20 i dag. Gratulerer så utrolig mye! Håper du koser deg sammen med de gamle på jobb. :)
Noen ganger blir jeg oppgitt. Det er ting i Norge og kulturen her jeg ikke liker. Jeg reagerer og blir irritert, men som oftest er det bare Johanne som får høre det. Da ler hun litt av meg, og sier: "Du, din himla japaner!".
En av disse tingene som i sommer har irritert meg, er nordmenns trang til å kle av seg. Det har krydd av gutter og menn i bar overkropp over alt. På stranda eller hjemme i hagen plager ikke dette meg. Men når jeg går i byen, på kjøpesenteret, i fornøyelsespark eller andre offentlige steder så synes jeg det er ubehagelig og forferdelig unødvendig... Dessuten gir disse guttene uttrykk for en voldsom selvtillitt. Jeg synes rett og slett det blir inbilsk.
Jaja... sånn er jeg. Da hjelper det å ha en bestevenn som smiler og får meg til å innse at det finnes viktigere ting i verden.
Vi har vært på UngLandsmøte (UL) i Kongeparken. Egentlig begynner vi kanskje å bli litt gamle, men det løste vi ved å være ledere. Johanne Pauline var smågruppeleder, og hadde ansvar for samtale med 6 tenåringer etter bibeltimene. Det er en rolle hun passer veldig godt i, og det gikk veldig bra! Selv satt jeg ute i regi-bussen og var med på storskjermproduksjonen. Koste meg der, selv om det var rart å ikke sitte inne i amfiet under møtene. Det ble lange dager, men var samtidig veldig gøy.
Det er utrolig hvor proft og bra UL er blitt. NLM har bygget opp en vannvittig kompetanse på mange områder. Samtidig er fokuset så bra. Det handler om misjon og å leve som kristne. Det er ikke rart UL er blitt så stort som det er.
Jeg skal ikke legge mer ut om hva som var bra, og hva som kunne vært bedre. Alle som var der vil ha meninger om de tingene. Og de som ikke var der bryr seg egentlig ikke. Nå skal jeg bare sove noen lange netter, og komme tilbake til hverdagsmodus.
Endelig har jeg litt ro til å sette meg ned og legge ut bilder fra Paris-turen. Johanne visste ingenting om at jeg hadde kjøpt billetter før forlovelsen. Det ble en drømmetur, og vi fikk virkelig sett alt vi ville på de tre dagene vi var der.
Johanne har alltid drømt om å komme opp i toppen på Eifeltårnet. Så det var det første vi gjorde. Det satte liksom standarden for turen... :)
Vi spiste mye god mat, og måtte også prøve franske spesialiteter. Her er det snegler som gliiir ned. Det smakte faktisk ikke så ille.
Vi var skikkelige turister, og var innom både Notre Dame, Louvre, Sacré Coeur, Montmartre, Triumfbuen og Champs-Élysées.
Alle må ha seg en kjærlighetstur til Paris. Rett og slett. Vi hadde det helt fantastisk!
Vi er tilbake fra forlovelsestur til Paris. Jeg skal snart få lagt ut noen bilder og sånn. Det var veldig koselig, og vi fikk sett utrolig mye. Det hjelper også å ha verdens beste reisefølge. ;)
Som du ser har bloggen min fått en solid ansiktsløftning. Det er første gang jeg forandrer lay out - og det var kanskje på tide? Har også gjort en navneendring. Bloggen heter nå Torgeirs liv og tanker.
Jeg tilbake på jobb. Har begynt å sykle til og fra. Ikke store suksessen så langt; i går trynte jeg skikkelig, og skrapte meg opp både her og der. I dag hadde jeg bare såvidt kommet meg ut på veien før sykkelkjedet hang seg opp og var umulig å rikke. Jaja... litt motgang skal ikke hindre meg. Prøver igjen i morgen. ;)
06.07.08 er datoen. Johanne og Torgeir satte på ringer. Nå er vi forlovet. Livet er herlig. Og vi reiser til Paris på onsdag. Skal bli godt med en ferietur. Og vi er lykkelige!
Bryllupsplanlegging er neste skritt på veien. :)
Jeg presenter (igjen) fakta som ikke tilfører livet noe annet enn litt godt humør:
* Hvis du tar 111111111 og ganger dette med 111111111 blir svaret, merkelig nok, 12345678987654321.
* Elefanter kan faktisk ikke hoppe. Kanskje like greit... tenk om alle hadde hoppet samtidig!
* Alle isbjørner er venstrehendte.
* Sommerfugler smaker med bena.
* En kakerlakk kan overleve i ukesvis uten hode, hvis det fjernes forsiktig. Til slutt dør den av sult.
* Sjøstjerner har ingen hjerne.
* Det er umulig å nyse med åpne øyne.
* Et stykke papir kan ikke brettes mer enn 7 ganger.
* Clinophobi er frykten for - ikke mindre enn - senger.
* Flere foretrekker å bruke blå tannkost fremfor rød.
* Gjennomsnittlig ler mennesker 13 ganger til dagen.
På torsdag var endelig dagen der. Jeg fikk nøklene til min nye leilighet! Sammen med Johanne kjørte jeg inn en fullstappet bil og fikk sett meg rundt litt. Det blir spennende og kjekt å gjøre rommene til mine. Nå må jeg bare ut og handle møbler. Foreløbig står det en TV i stua - og that's it.
Ellers har jeg og Johanne vært i bryllup i helga. Det var Johanne si venninne, Hannah Eline, som endelig skulle få sin LK. Vi har vært HØYT og ØDE i ei fjellkirke utenfor Rjukan. Det var langt å reise, men veldig koselig helg. Flott bryllup!
Det går stort sett i ett for tida. Mye jobb, i tillegg til flytte-forberedelser og slikt. Nå i helga er jeg imidlertid hjemme fra jobb med en vond fot.
Noen ting har likevel brutt med hverdagsmønsteret, som kan være greit å nevne. På mandag var jeg og Johanne på Festplassen og støttet opp om arrangementet "Ja til ekteskapet". Mange gode taler og et klart budskap. Det var en god del folk der, men været var fælt, så vi gikk hjem før det var slutt.
Samme dag jogget vi, og i etterkant har jeg altså hatt så vondt i foten at jeg til tider ikke har klart å stå på den. Så fredag til søndag ble det selvmelding på jobben, og så skal jeg til lege på onsdag. Får se om han finner ut noe.
Denne helga er kjempetravel for Johanne. I morgen skal koret hun er med i ha konsert, så det er mye finpuss der. I tillegg jobber hun på sykehjemmet. Jeg prøver å bruke tida til å pakke og rydde. Så får vi prøve å utnytte tida vi kan sammen.
På torsdag overtar jeg leiligheten på Gyldenpris. Skal ta noen bilder da, slik at dere får se. Og så nærmer det seg hjemreise for mamma og pappa. Det blir veldig kjekt. Og samtidig kommer Harald, Hanne og Margrethe til Bergen. De har jeg ikke sett på over et år!
Kan du tenke deg å være med på støtten? Signer opprop for å vise engasjement for Kystrdioen her.
I går ble det klart hvem som får sende radio på lokalt plan i Norge de neste 7 årene. Riksmediene har skrevet om Radio 1 som mister sin sendeflate i Oslo. I Bergen, derimot, sitter mange i vantro etter beskjeden om at Kystradioen ikke fikk fornyet sin konsesjon.
Kystradioen startet opp som en av de første lokalradioene i Norge, og har siden 1984 etablert en trofast og bred lytterskare. Redaktør og daglig leder, Vigleik Brekke, har vært med nesten hele veien, og må anses som hjertet i kanalen. I tillegg til sendinger 6 dager i uken, har han også laget saker og vært på politiske møter i de mange kommunene som omkranser Bergen. Mange timer har han lagt ned, og kan ikke beskrives som noe mindre enn en ildsjel, som brenner for lokalradioen.
Bergensavisen (BA), som må regnes som en av Norges med tabloide aviser, overtar nå allmenradio-konsesjonen. BA har ikke tidligere drevet med radio, men søknaden skal ha lovt mer lokalstoff enn noen andre søkere har kunnet tilby. Henger dette sammen med statsstøtten en avis har, men som radioer ikke får? Kan det være vi dypest sett nå ser konsekvensene av den skjevfordelingen det er i pressestøtte i Norge? Etter min mening er det liten tvil om det.
Kystradioen er en seriøs og viktig aktør når det gjelder å levere lokale nyheter fra distriktskommunene rundt Bergen, og har hatt dyptgående dekking av såvel politikk som kultur, med 42 timers sendeflate hver uke. Både lokalpolitikere og folk som bor i distriktene har lært seg å ta Vigleik Brekke alvorlig. Han har vist han kan sakene sine.
Selv om karikaturen av lokalradio som et medie med bingo og køntrimusikk ofte få folk til å trekke på smilebåndene, er disse viktige innslag i det norske mediebildet. De representerer bredden på eteren, som de komersielle og populistiske mainstream-kanalene ikke klarer å dekke. Mange frykter den nye BA-radioen vil bli en blåkopi av eksisterende radiokanaler, som Radio 1 og NRJ, som i sin tur er til forveksling lik P4. Vi får se hvordan det blir. Man skal ikke dømme for hardt om ting man ikke vet. Men at nisje-kanaler, som har lang tradisjon og god oppslutning blant folk, forsvinner på denne måten, er uansett veldig trist og uheldig. Mange lyttere - og spesielt de over 50 - vil nå miste en radiokanal som sender for dem.
Hvis denne avgjørelsen blir stående frykter jeg Hordalands radiotilbud vil bli fattigere og utrolig mye smalere. Uansett om man selv liker å høre på Kystradioen og andre nisjekanaler eller ikke bør en derfor forsvare deres eksistens.
Klikk på faksimilen fra Kystradioens hjemmeside for å lese saken der. De øvrige bildene er faksimile fra NRK Hordalands nettside og bt.no.
Jeg skal prøve meg på noe så uvanlig som et bloggeinnlegg om fotball! Hehehe... åh, jadda. :) Ikke om selve spillet da, til tross for at alle går rundt og snakker om tidenes mest spennende Champions League-finale i går. Neida, her snakker vi politikk. :P
Dette er jo ikke en nyhet, ettersom alle nettavisene skrev om det i går. Men uansett; i går presenterte landslaget de nye draktene sine. Og for første gang på ørten år vil ikke det norske flagget være i fokus. I stedet er det laget en logo som bygges rundt en norrøn drage.
Jaja... det engasjerer meg ikke voldsomt, men jeg reagerer likevel med irritasjon når kulturministeren vår - han Giske - nå går inn og blander segi saken. For han vil ha flagget tilbake på drakten. Javel, tenker jeg. Ikke uenig. Men hvorfor skal han på død og liv blande seg inn i slike ting?
For hver sak ministeren blander seg inn i, jo mer føler jeg detaljstyring og diktaturisk kontroll av samfunnet komme krypende. Æsj altså!
La idrett, organisasjoner, trossamfunn og kirke få styre seg selv, Giske. Det er ikke alt som skal styres av politikere. Og ikke alt trenger å være akkurat slik du ønsker det skal være.
Benjamin hadde ikke nok fingre, og måtte låne både onkel sine og flere av pappa sine for å finne ut hvor gammel onkel Torgeir ble på mandag. Han innså at 26 var litt mer enn sine egne 4 år.
Det ble feiring 4 dager i år. Og jeg som alltid pleier å la det forbigå i stillhet. Men utrolig kjekt var det - Johanne hadde planlagt masse, og greide virkelig å overraske meg.
På fredag hadde hun avtalt med et vennepar av oss å møtes i byen for å spise middag på kinesisk restaurant, pluss å gå på kino. Jeg ante ingenting, til tross for at det kvelden i forveien nesten ble avslørt av noen ord som ikke skulle vært sagt. Det har pleid å være meg som lager overraskelsene hos oss, og det var kjempemorro å være den som ble "lurt". Og Johanne-jenta betalte for alt den kvelden. Wow altså! :)
Lørdag ble det bytur igjen. Denne gangen sammen med foreldrene og søstra til Johanne. Det ble sushi-debut for flere, og norsk flagg på bordet. En koselig kveld med god mat som alle likte.
Søndag hadde jeg sending i Kystradioen, og fikk en roligere kveld. Men, utrolig nok, middag som bestod av pinnekjøtt. Herlig! :)
Mandag, 2. pinsedag, var den egentlige dagen min. Etter jobb dro jeg en tur utom Arna, hvor jeg fikk lekt litt med Benjamin og Hannah, samt spist bursdagkake nr. 1. For å vise litt kultur-følelse gikk jeg og Johanne deretter på en orgelkonsert i Erdal kirke, før kake nr. 2 ble servert hjemme hos Jolaug og Paul.
En fantastisk helg, og masse bursdagsmeldinger. Takk takk! :)
Gaveliste:
Abonnement på Illustrert Vitenskap + middag og kino fra Johanne.
Tuppervare (å jadda!), kniver og japansk mat fra Reidun, Kristian, Hanne og Harald.
Harry Potter-film fra Ingar.
Penger fra mamma og pappa + fra farfar.
Jeg tror det er på sin plass å skrive litt mer om min nye bolig, spesielt ettersom prospektet mitt ble fjernet fra nettet rett etter at forrige innlegg var lagt ut.
Derfor; noen tørre fakta:
* Adresse: Olav Rustiesgate 9 på Gyldenpris i Bergen. Rett ved Puddefjordsbroen.
* Overtagelse: 19. juni 2008.
* Type bolig: Aksjeleilighet 2. etasje i en av tre like blokker.
* Størrelse: 54 kvadratmeter fordelt på stue, kjøkken, bad, soverom og gang.
* Verdi: 1,5 millioner.
* Fellesgjeld: Kun 15.000 kroner.
Ting skjedde fort. Midt blant stadige nyhetsinnslag om katastrofetendenser på boligmarkedet, samt renteøkninger la jeg inn et bud. Mitt første bud. Og så... ja, så fikk jeg den da. Litt uventa, og de neste dagene gikk jeg inn i en slags sjokktilstand jeg tidligere kun har hørt gjerne kommer etter boligkjøp.
Det hele stoppet imidlertid ikke der. Jeg og Johanne har hele tiden hatt som mål at nå skal vi endelig få bo innen gangavstand fra hverandre. Hun skulle leie, og jeg skulle kjøpe. Når jeg så fikk leiligheten føltes det som at vi låste oss mer med tanke på hennes leieradius.
Dagen etter skulle vi innom på to visninger for henne. Begge leilighetene lå i samme nabolag som meg. Den første leiligheten var, mildt sagt, merkelig. Rare løsninger i en kjeller, med dusj i stuen. Billig var den, men det var ikke særlig oppløftende å gå på en slik visning. Motet var derfor ikke noe særlig da vi gikk for å se på den andre.
Det skulle vise seg å snu raskt. Ikke bare var leiligheten fullstendig renovert - den var også i rett prisklasse. Med tre interessenter ble det loddtrekning, og ei jente som knapt trodde situasjonen kunne være virkelig stod etterpå tilbake med drømmeleiligheten i boks. Det var jeg som trakk, og jeg trakk faktisk lappen med Johanne sitt navn på.
For mennesker tror livene styres av tilfeldigheter betyr kanskje ikke dette mer enn at vi har vært heldige. Og ja, jeg skjønner at man slik sett kan avfeie det hele med at "slikt skjer jo... det er livet det". Men for meg og Johanne, som ba om at Gud måtte legge ting til rette, er dette bare et tydelig signal på at Han har kontroll og en plan. At vi skal være i Bergen fra høsten ble sikret i tanken vår, selv om vi ikke ennå vet hva det innebærer på alle punkt.
Hu hei... før jeg visste ordet av det fikk jeg tilslag på den første leiligheten jeg la inn bud på. Se gjerne hele prospektet, hvis du vil.
Det er helt utrolig hvor fantastisk Bergen og Vestlandet blir når sola og våren for alvor kommer. Nå vet jeg, av erfaring, at regnet kommer tilbake en gang, og derfor passer jeg på å nyte finværet når det først er her.
På kvelden i går gikk jeg og Johanne ned til brygga med fiskestang og varmet opp til skikkelig fisketur. Vi fikk ikke noe, og ikke var utstyret noe å skryte av heller. Men det var gøy, og jeg lærte meg noen triks av mesteren. Ja, for Johanne er den som har gjort det der mest av oss to.
Satser på at det blir flere slike turer, med flere sluker enn en! ;)
Dart heter et av de viktigste verktøyene mine på jobb. Det er der jeg programerer servere til å ta opp ulike ting - alt frå råstoff til nyheter og sport, til fotballkamper for NFF og mye knask. Under ser du hvordan det så ut klokken 20 i kveld. Rødt betyr "i opptak", grønt er "suksessfult opptak utført", blått er "opptak programert" og gult betyr "failed".
I dag har den ene serveren etter den andre krasjet, og det har vært MYE gult. Og MYE styr. Kanskje tenker noen at det ikke ser så galt ut på bildet, men her må man huske at et eneste gult opptak skaper alarm. Og en ulykke kommer sjeldent alene.
Dette har påvirket arbeidsdagen min i høyeste grad. I tillegg har servernes 'prating' med hverandre overhodet ikke fungert - og det er nesten et under at nyhetssendingene har gått upåvirket på lufta.
På søndager, nå når Tippeligaen er i gang, er ekstra kritisk. Slike gule hendelser kan i værste fall koste TV 2 flere hundre tusen kroner.
Puh! Godt med to dager fri nå. Men litt gøy med slike utfordrende dager er det jo også. ;)
Det er et paradoks at jo mer som foregår i livet, jo mindre tid blir det til å oppdatere blogg. Det er jo nettop i slike perioder oppdateringer burde komme hyppig. Men i stedet ender man opp med en sammendrags-post, slik som her. De som har fulgt med på Johanne sin blogg har vel fått med seg mye, tross alt.
Påsketur
Johanne har nå vært hjemme en måned. Det er deilig å ha så mye tid sammen, og det faktum at vi faktisk ser hverandre hver dag er en luksus som jeg fremdeles ikke klarer å venne meg helt til.
Vi begynte i stor stil, med bilferie i slutten av påsken. I løpet av noen dager fikk vi besøkt mye av Johanne sin slekt - både bror med høygravid frue i Årdal, bror med sin familie på Tananger og farmor på sykehuset i Stavanger. Sistnevnte har vært veldig syk i lang tid, og mange var overrasket over at hun levde til Johanne kom hjem. Det var veldig godt for oss begge å få treffe henne.
Det var stor aktivitet med barna på Tananger. Med både snøballkrig og springing, lesing og prating var det mye energi som gikk med. Og kun 2 dager etter at vi hadde dratt fra Årdal ble lille Levi født der. Det var godt at Johanne fikk sett sin svigerinne gravid. Viktig for jenter det der, visst nok. Påsken = rett rundt 1.000 km bak rattet. Det må kalles akseptabelt for en ferietur.
Jobbing
Ellers har det vært mye jobb i det siste. For oss begge. I TV 2 er tempoet på fult igjen ettersom fotballsesongen er i gang. Det er merkelig hvordan hele huset liksom våkner opp fra dvale på denne tiden av året. Men det er jo tross alt kjekt da!
Johanne var heldig og kunne gå rett inn i vakter på aldersheimen her på Ask. Der har hun jobbet før, og behovet for folk er jo stort. Godt betalt er det, og penger er alltid et behovs-tema. Målet var å jobbe der fram til sommeren, og siden få en jobb nærmere sentrum, da både hun og jeg har tenkt å flytte på oss innomver mot sentrale strøk.
Overraskelsen var likevel stor når hun på under ei uke fikk ny jobb og nå på mandag startet i opplæring hos Baker Brun. Hun er utrolig flink, og den penesete butikkmedarbeideren som finnes, spør du meg.
Begravelse
Ikke fult så kjekt var det at Johanne sin farmor døde kort tid etter påsken. Ikke uventet, og på en måte godt at hun endelig fikk slippe smertene. Begravelsen ble en fin minnemarkering, med fullsatt kirke. Den dama hadde mange hun kunne kalle venner.
EP-innsplling
Samme helg gikk jeg fra det ene til det andre. På søndag var Seraf forsangere på gudstjeneste i Norkirken. Jeg sitter som styreleder der, og i vinter har vi jobbet fram mot denne gudstjenesten på en litt spesiell måte. Vi gjorde nemlig et liveopptak som vi skal mikse sammen til en EP som vi kan bruke til motivasjon, inspirasjon og promotering videre fremover. Det var kjempegøy søndag kveld, og etterpå var jeg helt utkjørt. Utrolig hvor mye en må tenke på når en sitter med ansvaret for det praktiske rundt slike events.
Leilighetsleting
Så til slutt er det gøy å nevne at jeg nå har begynt å gå på visninger til leiligheter. Målet er å finne noe jeg har lyst på og råd til å kjøpe før mamma og pappa kommer hjem. Jeg synes det er gøy, men samtidig kjempeskummelt. Det er MYE penger vi snakker om, og jeg føler jeg har veldig lite kunnskaper om disse tingene.
Følg med videre for oppdateringer. Skal prøve å komme med dem hyppigere fremover!
De innkalte til ekstraordinært avdelingsmøte. Sånn plutselig. Hva skjer nå? Mister noen jobben? TV 2 skal spare 150 millioner - slikt gjør ansatte litt nervøse. På egne vegne.
Sjefen vår var alvorlig. Alvorlig syk, sa han. Kreft, med spredning. Behandling på Haukeland begynner neste uke, og varer fram til sommeren.
Ingen av oss ante noe. Hvor godt kjenner vi egentlig de vi jobber sammen med? Hvilke tanker går egentlig rundt i hodene til de vi omgås hver dag? Hva vet vi? Lite. Eller ingenting.
Det som kom fram på møtet var dramatisk. Men ikke på våre egoistiske vegne.
Palmesøndag i går. En dag mange av oss kjenner innholdet i. Jesus rir inn i Jerusalem på et esel. Tjenerens dyr, trekkdyret, pakkdyret. Overhodet ikke en kongelig ankomst, men like fult en viktig oppfylling av en gammel profeti.
Menneskene som stimler rundt Jesus lar seg fascinere. De kaller ham en profet. De skjønner fremdeles ikke hvem han egentlig er, hva som er i ferd med å skje og hva dette betyr for menneskets forhold til Gud.
Mandag til onsdag kalles den stille uke. Tida mellom da Jesus rei inn mens folkemengden hyllet ham og dramatikken og kampen om liv og død på korset. Hva gjorde Jesus i denne perioden vi kaller stille?
Han pratet. Snakket med folk. Lærte vanlige mennesker i tempelet om hvem han var. Lot seg utfordre av de religiøse lederne, som gjorde hva de kunne for å sette ham fast. Han brukte tiden til å forberede sine nærmeste på hva som skulle skje.
Først i etterkant skjønte de hva han egentlig sa.
Kapitlene 21-28 i Matteus evangelium anbefales i påsken.
Siden jeg er inne på dette med likestilling her på bloggen for tida (og fordi det ikke skjer noe annet spennende i livet mitt), så tenkte jeg å presentere en liste over hvordan likestilling fungerer i samfunnet vårt i dag. Jeg håper alle tar det i beste mening:
Hvis en kvinne ser en naken mann i et vindu er han en blotter.
Hvis en mann ser en kvinne i et vindu er han en kikker.
Hvis hun har en kjedelig og underbetalt jobb, blir hun utnyttet og diskriminert.
Hvis han har en kjedelig og underbetalt jobb, så må han bare se å få ræva i gir og skaffe seg en ny og bedre en.
Hvis han blir forfremmet foran en kvinne, kalles det favorisering.
Hvis hun blir forfremmet foran en mann, kalles det likestilling.
Hvis han gråter er han en pusling.
Hvis han ikke gråter, er han ufølsom.
Hvis han ber henne gjøre noe hun ikke liker, kan han virke dominerende.
Hvis hun ber ham gjøre noe han ikke liker, kalles det en tjeneste.
Hvis han kjøper blomster til henne, da er han ute etter noe.
Hvis han ikke kjøper blomster til henne, da er han ikke i stand til å vise omtanke.
Det finnes mange synsere og selvutnevnte eksperter på bloggemarkedet. Dette innlegget er ikke noe slikt. Det er bare en interessant observasjon fra min side, og er verken ny eller nødvendigvis korrekt.
En tradisjonell japansk familie er bygget opp rundt faktumet at det er mannen i huset som har lønnet arbeid. Når en kvinne gifter seg (gjerne med en mann som jobber i samme firma som henne - på den måten forblir ekteparet i bedriften) har hennes yrkeskariere vært ansett som over. Hennes oppgave har da vært hus, hjem og barn. Kjønnsrollene har lenge vært tydelige og hatt klare rammer. Dette bildet er kanskje satt litt på spissen, og er i endring nå, sammen med resten av det japanske samfunnet.
Slik er det sett utenfra. Mange nordmenn vil fort si at dette er diskriminerende. Andre vil kanskje se det gode i familieverdiene som faktisk ligger i dette. Uansett er det ikke all makt og fordeling som vises umiddelbart. Vi kan kikke inn bak kulissene:
Den hjemmeværende konen/moren er sjef i huset. Her råder det ingen tvil. Og siden det er hun som har ansvaret for å handle både mat og annet til huset, er det hun som bestemmer over økonomien. Mens ektemannen jobber, er det hun som får lønningen. Han får utdelt "lommepenger" av kona. Disse pengene som han kan bruke på øl, mat og fritidsaktiviteter utgjør som oftest bare en liten del av månedslønnen fra firmaet. Og dersom kona finner ut at det en måned er ekstra stramt økonomisk, kan hun inndra denne vanlige lommepenge-summen.
Her snakker vi om makt bak fasaden. Og det viser seg ikke ved første øyenkast på kulturen. Det er litt artig, synes jeg.
Kanskje slike kulturelle forskjeller finnes andre steder i verden også?! Vi må i hvert fall være forsiktige før vi brøler ut at kvinner diskrimineres, bare fordi samfunnet er bygget opp på en annen måte enn vårt eget. Og selv om makt og posisjoner er annerledes fordelt: Hvem har sagt at vi nødvendigvis har rett og vet best?
Morgan Andersen er jo i hardt vær for tiden, og på TV 2-nyhetene i dag sa hans forsvarer Cato Schiøtz følgende: "Her er det mange uløste tråder...".
Hehe... man kan bli stresset av å ha kameraet og blitslysene rettet mot seg.
En ting liker jeg med NRKs omlegging av kanalene, og det er at de ofte på kveldstid sender gode dokumentarer på NRK 2. Så mens mange nordmenn satt og så Melodi Grand Prix på moderkanalen, ble jeg dypt engasjert av "Shake Hands with the Devil".
Dokumentaren har hentet tittelen fra en bok skrevet av Roméo Dallaire, den kanadiske generalen som fikk den fortvilte og håpløse oppgaven å lede FNs styrker i Rwanda i 1993 og -94. Filmteamet reiser, ti år etter, sammen med Dallaire og konen hans tilbake til stedene hvor mennesker - menn, kvinner og barn - ble slaktet ned. Noen tall viser at så mange som en million mennesker døde i løpet av noen måneder.
Dallaire forteller åpent om fortvilelsen, frustrasjonen og argressjonen som bygde seg opp over verdenssamfunnets likegyldighet og FNs og stormakters byråkratiske politikk. Med 450 soldater, og uten mandat til å gripe inn i konflikten, skulle han holde landet stabilt, mens mennesker ble hugget ned rundt ham. Etter hvert som tiden gikk skulle det vise seg at ingen ville gjøre noe for å stoppe det som foregikk. Dallaire og de få menn han fremdeles hadde med seg ble rett og slett sviktet av sine egne; av FN og hele den vestlige verden.
Det ble en sterk dokumentar. Hvordan kan mennesker være så onde? Og hvordan kan vi sitte og se på at slikt bare skjer? Det vekker sterke følelser og engasjement. Ikke unaturlig vandrer tankene videre mot det som skjer i Kenya nå. Vil man kunne løse dette, eller vil de med makt til å gjøre noe snu seg vekk nok en gang?
Dallaire fremstår som en mann som nekter å gi opp. Han nekter å rømme, bare for å redde sitt eget liv. Jo lenger han blir værende i konfliktområdet, dess større fare setter han seg selv i. Likevel blir han, og hjelper de få han kan. Mannen har sett grusomme ting, og beskriver et land hvor Djevelen har fått fritt spillerom.
På utdypende spørsmål om hvorvidt åndelige makter kan trekkes inn i menneskeskapt krig og massedrap, sier han (fritt gjenfortalt): 'Når man ser så stor grusomhet og ondskap, så kan jeg ikke annet enn å tro at det er en motpart også. En Gud som er like god som denne djevelskapen er ond.'
Vi må virkelig jobbe mot at slike ting som foregikk i Rwanda får skje igjen!
Jeg skrev i juni i fjor om filmen Hotel Rwanda, som også gjorde inntrykk.
Har du noen gang lurt på:
… hvorfor du må trykke "start" for å slå av en PC? (i hvert fall før Windows Vista kom).
… hvorfor den trafikken som beveger seg tregest kalles rushtrafikk?
… hvorfor det ikke finnes kattemat med musesmak?
… hvorfor ikke sauen krymper i regnvær?
… hvem som tester den nye og bedre hundematen?
… hvem som sjekker at folk på ligningskontoret betaler skatt?
… hvorfor banken har døra på vidt gap, mens kulepennene er lenket til disken?
I dag når jeg dusjet kunne jeg plutselig ikke huske om jeg hadde vasket håret eller ikke. Uansett hvor mye jeg tenkte etter var det helt borte fra hukommelsen min.
Av og til når jeg kjører på steder jeg har kjørt mange ganger før, så kan jeg ikke huske å ha kjørt deler av strekningen etterpå. Jeg kommer hjem, og kan verken huske om jeg møtte biler eller mennesker.
Vaner i livet går noen ganger på autopilot. Det er litt skummelt!
Har du noen slike episoder?
Januar er vel ofte en rolig måned, hvor det ikke skjer så mye. Hverdagen er travel nok, og tida går på den måten. Men av spesielle hendelser er det få.
Vi har vært innom snø her på Askøy, så jeg tenkte det ville være en god stemningsrapport å legge ut et bilde fra da. Regnet og mildværet har igjen inntatt byen, men det trenger jeg ikke å tenke på når jeg ser på dette bildet. :)
Jeg skulle ha jobbehelg. Begynte godt på fredag, og hadde en hektisk, men god vakt til seint på kvelden. Men lørdag våkenet jeg og var helt i ørska. Feberen og hodeverket hadde kommet snikende i løpet av natta. Så dermed ble det en helg i senga i stedet for på jobb. Jaja... slikt skjer.
I dag er det 13 år siden det store jordskjelvet i Kobe i Japan. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden. En finurlig tanke slo meg; Minnet er blitt tenåring. Eller som Harald sa til meg; det er jo nesten et halvt liv. Gratulerer med det! :)
Livet ble snudd på hodet den tidlige morgenen, og de neste månedene var ikke bare enkle. Men nå, 13 år etter, så er tankene om Kobe bare gode. Jeg savner ofte fødebyen min.
Det har vært etterlyst av flere, og det er vel på sin plass å fortelle litt om en 2 uker lange juleferien min i Kenya. Hovedgrunnen for å reise dit var verken sol, varme, hotell, basseng eller god mat. De tingene var bare bonuser. Jeg ville dit av en grunn: Å besøke min kjære Johanne! Og gjensynet etter 2 måneder var både gledelig og innholdsrikt.
Togturen
Vi begynte det hele i Nairobi, og dette var før urolighetene der nede brøt ut. Der fikk jeg hentet meg inn igjen, etter en hektisk arbeidsperiode og en lang reise, mens Johanne og de andre TeFT-erne fullførte undervisninga før deres ferie. Jeg benyttet anledningen til å sove, bade, lese og slappe av.
Fra Nairobi gikk turen nedover Rift Valley, med tog, til Mombasa. Hele jernbanen, med togsett, stasjoner, maten og besetningen bar tydelig preg av det tidligere britiske kolonistyret. Kjempeinteressant, men også slitsomt; det ble ikke mye søvn den natta, til tross for sovekupeer. Mye lyd og risting i 16 timer - og vi var glade når vi endelig ankom Kenyas store ferieby på kysten: Mombasa!
dårlig samvittighet over å leve et slikt liv i ei uke, mens kontrastene til verden omkring er så stor, eller ved å bestemme seg for å nyte det i fulle drag, og hente inn energi etter en slitsom høst. Vi valgte det siste! :)Vi skulle tilbake til Nairobi. Planen var, for de fleste, å reise med tog igjen. Vi var likevel 4 som hadde kjøpt flybilletter. Det skulle vise seg å bli endringer for de fleste - og størst for de som skulle tatt tog. Av sikkerhetsmessige årsaker ble disse flyttet over i en av misjonens Land Cruisere og kjørte oppover i stedet. All forflytning gjennom Mombasa måtte skje så tildig som mulig, og vi dro derfor fra hotellet før klokka var 6 om morgenen. Vi som skulle ta fly, måtte derfor, i utgangspunktet, vente på flyplassen i 8-9 timer. Med litt flaks og noen dollar greide vi å snu dette rundt, og fikk plass på et tidlig fly. Med en glatthet jeg sjeldent har sett i Afrika var vi på skolen i Nairobi allerede før klokka 12.
De neste dagene var det lite vi kunne gjøre. Det ble uroligere for hver dag som gikk, og vi kunne se røyken fra brannene i slummene og høre skuddene fra maskingeværene gjennom nettene. Vi var trygge på NLM sitt område, og led ingen som helst nød, men mange begynte å kjenne på rastløsheten etter hvert som dagene gikk. Selv brukte jeg tida sammen med Johanne, eller med nesa nedi boka mi.
Flere og flere norske "flyktninger" strømmet til området, som var et av to steder i hele Kenya UD definerte som trygge. Nyttårsaften var vi samlet over 70 mennesker ved bassenget, og vi grillet, sang og koste oss hele kvelden. Det var godt å ta en pause fra urolighetene som hele tiden omkranset oss.
Den 3. januar gikk flyet mitt hjem, og også denne gangen måtte jeg forflytte meg så tidlig som mulig gjennom byen. Det hele gikk greit, og alt i alt kan jeg si at denne ferien var en av de beste. Mange gode minner og opplevelser, og nå gleder jeg meg bare enda mer til Johanne kommer hjem til Norge den 7. mars. Åh ja, hvilken dag DET skal bli! :)
Litteratur slukt i jula 2007:
* Den mørke materien: Det gylne kompasset. Kjempespennende bok - og en spennende debatt rundt religion, kirke, makt og samfunn.
* Villspor, en Kurt Wallander-krim: Brutal, men spennende og god underholdning.
Musikk å ta med seg videre:
* SKRUKs "Dype Stille Sterke Milde". Fenomenal CD! Anbefales. :)
Linker verdt å besøke:
* Johanne sin blogg. (Hun har også linker til de andre TeFt-deltakerne).
* BA; Hordalandsjenter isolert i Nairobi.
* Aftenposten her og her. Den samme avisa har også et videoinnslag som heter "Slik har evakuerte nordmenn det i Kenya", som er filmet ved den norske skolen.
