I'm So Ronery

Last ned fil:

Team America - I'm So Ronery.mp3 Uploaded at yoUpload.com

Last ned denne fantastisk sangen fra animasjonsfilmen "Team America". Nord-Koreas president Kim Jong Il synger om hvor ensom han egentlig er, mens han planlegger å overta hele verden.

Skilt ved fødselen?

Ser du likheten?

Til venstre: Kåre Willoch, politiker. Til høyre: Mr. Montgomery Burns, kynisk atomkraftverk-eier i The Simpsons. Ehm... mannen helt oppe i venstre hjørne har overhodet ikke noe med de andre å gjøre! :P

Norge, mitt Norge

Det er jo faktisk en liten stund siden jeg kom tilbake hit til Tyskland, men jeg har altså vært hjemom en tur.

Mellom 13. og 20. juni var vi samla hele familien hjemme på Ask, og fikk gjort flere kjekke ting. Blant annet var vi til fotograf og tok familiebilde - for første gang i historien. Blir sikkert flott, til tross for at jeg har hatt noen ville drømmer om resultatet. Blant annet hadde de datamanipulert meg, fordi jeg ikke passa helt inn med resten! ;) hehehe.

Så, på søndagen, var det møte på bedehuset hjemme, der de tok det formelle farvel med mamma og pappa før de reiser til Japan. Der sang vi, hele gjengen + et par sanger med bare mannsstemmer. Var gøy, som alltid, det.

På lørdagen (den 17. altså) var jeg på elevstevne på Lundeneset. Det var 5 år siden jeg gikk ut derifra, og vi var derfor spesielt invitert. Traff masse folk jeg ikke har hatt kontakt med i det hele tatt siden den gang, og det var en virkelig gøy dag! Og Lundeneset er blitt en helt fantastisk vakker plass! De har bygd mye nytt, og det er blitt en perle.

Det var DEILIG å være hjemme en ukes tid, og jeg samla mye krefter. Gøy å treffe søsken, sviger-søsken, foreldre og, ikke minst, niese og nevø. Blir en stund til jeg treffer Margrethe neste gang ihvertfall. Og tilbake her i varmen i Tyskland, så går hverdagen så mye bedre etter å ha hatt litt skikkelig fri. Dessuten er det ikke lenge til 15. juli - og da bærer det hjem på skikkelig sommerferie. Hele 3 uker med avspasering.

VM... tror det gjelder fotball

Det er ville tider her nede. VM-kamper spilles i vår nærmeste by, Kaiserslautern, bare 10 min. unna basen. Og selv om jeg ikke akkurat er kjent for å bry meg stort om fotball, så klarer jeg ikke ignorere en slik hendelse fullstendig. I går var vi og følte byens puls. Masse folk, og god stemning. Desverre, for meg, tapte Japan 1-0 mot Australia. Men på den andre siden: Australere kan virkelig feire en seier!

Oh dear, I dared to hit a deer

Klokken var kun få minutter før seks denne søndagsmorgenen, da et hjortedyr plutselig sprang ut forran bilen min på Autobanen. Å treffe noe som helst i 180 km/t gir en hjertebank - og det blir ikke bedre av at jeg ikke hadde mulighet til å stanse for å se hvordan det gikk med dyret.

Ja, det er lenge siden jeg har skrevet sist. Så hva har jeg bedrevet, forruten å kjøre ned søte, uskyldige Bambier? Ikke så mye, for å være ærlig.

Barneselskap
Forrige helg var hele det norske samfunnet her nede samlet for å feire 3 årsdagen til den vesle engelen Sanne. Mamman til jubilanten er utdannet kokk, og grillmaten som ble servert var helt fabelaktig. Bursdagsbarnet selv koste seg med ny, rosa, snakkende sykkel og andre store presanger, mens presangen fra meg og Lars kommer kanskje mer til sin rett senere, når oppstyret har lagt seg. Vi hadde innsikt nok til å vite at Barbie er gøy for små prinsesser. Og Barbie må jo alltid ha en Ken også! ;)

Jobb
Ja, det har blitt for mye i det siste. Med kun meg og Lars på jobb, når man egentlig skal være 14, har gitt oss lite pusterom inn i mellom slagene. 17 timer er det lengste vi begge har jobba på et døgn. Og dagen etterpå var det 12 timer... så ja, det sier vel sitt. Mye golf i finværet har det ikke blitt, og heller ikke så mange andre anledninger til å nyte sola.

Navigator 5
Må bare nevne siste innkjøp: GPS-systemet Navigator 5, med kart over de fleste vest-europeiske land og byer. Har blant annet funnet broderens hus på Røros. :) Er samme system vi bruker på jobb, så jeg vet jeg blir fornøyd. Og med dollar-kursen vi har nå, så ble sulamitten ganske så rimelig. Herlig! :)

Snartur til Köln

Vi måtte bare bort litt... Det tar på å være 4 sjåfører på jobb, når man egentlig skal være 14. Så; For å ikke være innen rekkevidde for siste-liten jobboppdrag, dro jeg og Lars til Köln fra lørdag til søndag. Bodde på fint hotell, spiste god mat, så den gedigne Kölner-domen (helt fantastisk byggverk!), shoppa klær og sko og fikk dessuten testa utelivet i denne storbyen. Köln er Tysklands fjerde største by, med rundt 1 million innbyggere.

På veien hjem igjen, tok vi av fra Autobanen, og kjørte sørover langs Mosel-elven. Helt utrolig nydelig landskap, med masse små-dorfer rundt omkring, de fleste med egen gammel borg og kirke. Fantasien løper løpsk når en kommer til slike eventyr-steder. Det var nesten så vi kunne se en ridder i sort bekjempe den store, farlige dragen oppe i fjellskråningen.

Men i dag har virkeligheten innhentet meg igjen! ;)

Om farver

"I bunn og grunn er enhver farve en subjektiv opplevelse. Derfor kan det godt tenkes at vi alle ser farver bare vi vet om. Det er en besnærende tanke"

Tom Egeland i "Sirkelens Ende", side 114.

Et langt gjesp fra Da Vinci

Jeg tror at jeg er den første i mine blogge-kretser til å omtale filmatiseringen av verdens mestselgende roman; "Da Vinci-koden". 18. mai kl. 20.30 gled teppet til side og åpenbarte bildene jeg har ventet på og gledet meg til i over et år nå.

Jeg ble skuffet. Første halvdel av filmen sovnet jeg nesten, og måtte flere ganger ta meg sammen og tenke: "Jeg kan rett og slett ikke gå glipp av dette... det vil frata meg alle rettigheter til senere å diskutere filmen". Så jeg holdt meg våken, mens noe av konsentrasjonen gikk til å finne ut hvorfor dette ble kjedelig.

For mens Dan Brown bruker effekter som korte kapitler med hurtig tempo i handlingen, trekker Tom Hanks og gjengen dette ut i det uendelige. Selvsagt er det lettere å avslutte kapitler i en bok på et spenningsnivå som gjør at en bare må lese neste linje - som tilfeldigvis setter i gang neste kapittel. En film er en helhet, og kan ikke på samme måte deles opp i små deler.

Likevel; Filmens tempo tar seg opp siste halvdel, og til tider kan den bli riktig spennende og artig. Sir Ian McKellen, som spiller Sir Leigh Teabing, er en fargeklatt sådan. Men så skjer det katastrofale. Fra å være på et 80% fart- og spenningsnivå, kollapser rett og slett hele historien og avsluttes med de tørreste og kjedligste oppklaringsminuttene jeg noen gang har sett på film. Jeg regelrett satt og gjespet og gjespet de siste 10 minuttene.

Jeg har alltid hatt sansen for bokas plot - som den fiksjonen og det lappeteppet av konspirasjonsteorier den er. Uten å ta debatten videre her så synes jeg de store protestene som har kommet fra enkelte kristne kretser grenser til det useriøse. Jeg er ikke sikker på om de fleste som går i tog mot filmen i disse dager faktisk har lest boka.

Opus Dei, den katolske sekten som får hard medfart hos Dan Brown, sier på sin side at de aldri har støttet boikotet av filmen. "- Jeg støtter ikke forbud eller sensur av filmen. Dette har gitt voldsom oppmerksomhet rundt Opus Dei. Jeg tror det vil komme noe godt ut av det. Guds veier er uransakelige," sier Thomas Bohlin, overhode for Opus Dei i USA til vg.no.

Og på NRK så jeg en pressekonferanse hvor de sentrale skuespillerne svarte på kritikken fra media som hadde sett filmen i Cannes. Homofile Ian "Gandalf" McKellen, som spiller den eksentriske rikmannen Sir Leigh Teabing i "Da Vinci-koden" sa der: "Jeg forundrer meg over at Kirken og dens tilhengere protesterer slik de gjør mot denne filmen. I mange år har Kirken prøvd å avkrefte ryktene som sier at Jesus var homofil. Denne filmen viser jo at Kirken har rett...".

Vel vel... litt humor kan ikke skade. Og vi bør heller ikke kvele kritiske tanker mot det vi tror på. Kun ved å sette fingeren på sentrale sannheter i ens tanker, lærer en å argumentere for ens egne synspunkter.

De siste ukene

Jeg har de siste ukene fått noen reaksjoner på lav aktivitet på bloggen min. Vel, det stemmer jo det, men rett og slett av den enkle grunn at det ikke har skjedd noe å skrive hjem om.

Jeg har de siste ukene vært på NATO-øvelsen Steadfast Jackpot i Stavanger. Etter å ha kjørt 1500 km opp hit fra Ramstein, viste det seg at arbeidsoppgavene mine var minimale. TIDLIG hver morgen kjører jeg og henter brigader Hannestad på hotellet hans, og kjører han ut til Ulsnes, hvor øvelsen finner sted. Sent på kvelden kjører jeg ham tilbake til hotellet igjen... og dett var dett.

Så dagene har stort sett gått med til lesing. Har lest nesten 4 bøker mens jeg har vært her, og etterhvert kom jo sola også - og det hjalp godt å få sitte i solveggen og lese i stedet for inne i en kald storstue. Jeg har oppdaget en "ny" forfatter, nemlig journalisten Tom Egeland. Til nå har jeg lest to av bøkene hans; Ulvenatten og Åndebrettet, og jeg er rett og slett hekta! Genren er krim med elementer av grøsser inni mellom. Anbefales på det sterkeste. Jeg skal ihvertfall lese mer av ham.

På onsdag kjører jeg til Kristiansand, og håper å treffe gamle venner der. Torsdag tar jeg båten over til Danmark, og kjører videre til Kiel for nok en overnatting. Ramstein ankommer jeg dermed på min egen bursdag, fredag 12. mai! :) Chiao!

Verdens beste...

Det er vår i Ramstein. Nydelig vær, og dagene tilbringes så mye som mulig ute, og etter arbeid gjerne på en av tysklands fineste golfbaner, som tilfeldigvis ligger som nærmeste nabo til huset vi bor i på basen. I dag er det årets varmeste dag så langt, med hele 23 grader i skyggen og strålende sol. Uniformsermene er brettet opp, og humøret steget flere hakk. Det er bare synd at jeg allerede nå reiser til Norge igjen, hvor jeg skal være nesten 3 uker på en øvelse. Sikkert fint det og, men jeg tviler på at det er rundt 20 grader i Stavanger.

Forøvrig er det en gang for alle bevist; Av alle amerikanske militærbaser i hele verden, er Ramstein Air Base den aller fineste. Jeg stjeler likesågodt Sersjant Fredrik Bjerkes artikkel fra det norske støtteelementets nettsider:

"Ramstein Air Base vant Installation Excellence Award i konkurranse med alle andre amerikanske militærbaser på kloden. Premien var på den nette sum av en MILLION US dollar. Dette bekrefter det vi allerede vet, Ramstein AB er et veldig bra sted å arbeide og besøke. Pengepremien skal brukes til å gjøre basen enda bedre."

Men så bruker de unektelig mye krefter på å holde plener, bed og omgivelsene pene da. Så det skulle bare mangle!

Påsketur til Røros

Vel tilbake i Ramstein har flere nå etterlyst bilder og små-referat fra påsken min, som jeg tilbragte i kalde nord, i et land kjent under navnet Norge. Hele 10 dager med familie og venner - ja det gjorde godt!

Det å komme seg hjem med SAS Braathens var jo et kunststykke i seg selv, da streiken gjorde at flyavganger ble stengt av for et godt ord. Likevel; jeg var heldig! Etter litt om og men, fikk jeg booket meg over på et fly som skulle til København, i stedet for til Oslo. For fra Køben viste jeg flyene gikk til Bergen som normalt, i motsetning til avganger fra vår egen hovedstad. Natt til lørdag, med siste fly landet jeg derfor på Flesland, hvor lillebror Ingar hentet meg med nyerobret sertifikat. Ikke værst!

De første dagene tilbragte jeg med venner og familie, og fikk meg en tur på gudstjeneste i Norkirken, samt påskemåltid hjemme på Bedehuset. Begge deler var flott, og hjalp meg med å sette fokus på påskens egentlige budskap. Dette har, i motsetning til julebudskapet, en tendens til å gli ut i ski, snø og kvikklunsj, noe som egentlig er litt merkelig med tanke på viktigheten for hele kristentroens fundament som faktisk ligger i disse beretningene.

Onsdag drog mamma, pappa, Reidun, Kristian, Benjamin, Ingar og jeg med fly og tog til Rørsos, hvor Harald og Hanne tok imot oss, midt i forberedelsene til lille Margrethes dåp. Sammen hadde vi flere fantastiske dager, med flott vær, god mat og sosialt samvær. Å få så mange dager sammen med nevø og niese var også veldig koselig, om enn litt slitsomt.

Som mamma bemerket i ettertid, så var kanskje dette siste gangen vi var samlet hele familien før hun og pappa reiser til Japan igjen for en toårsperiode til sommeren. Litt trist tanke, men likevel; En minnesrik og flott samling var det jo.

(Bildene er forøvrig "rappet" fra lillebror Ingar...)

God påske!

Jeg er i Norge, og koser meg med familie og venner! :)

"Han bare reiste sin vei..."

Uff ja... Dermed har min medsoldat og medsammensvoren gjennom de siste 4 månedene reist hjem til Norge for å dimme. Heismontør, RVer og vaskeekte Indre Agder-mann Jarl Omestad; Du vil bli savnet mycket her nede. Det skal være sikkert. Takk for mange kuule opplevelser i vinter. Vi snakkes plutselig. :)

Historien om 1. april

1. april. En snedig dag, selv om datoen i seg selv ikke er mer snedig enn alle andre vi har. Likevel er den så spesiell. Mange ganger har jeg lurt på "hvorfor?". Hvor stammer egentlig dette tullet med å lure hverandre opp i stry fra? Selv har jeg ikke lurt noen i dag, og heller ikke har noen prøvd å lure meg. Disse tingene blir det vist mindre og mindre av jo eldre man blir. Slik virker det ihvertfall på meg.

VG Nett hadde i anledning dagen en liten sak om bakgrunnen for aprilsnarr. Siden de har tatt seg friheten å klippe direkte fra nettleksikonet Wikipedia, så har jeg likesågodt gjort den samme synden mot dem:

Opprinnelsen til dagens aprilspøk er omdiskutert, men mye tyder på at vår form for aprilsnarr stammer fra Frankrike.

Skikken skriver seg tilbake til 1500-tallet. Frankrike gikk da som det første europeiske landet over til den gregorianske kalenderen som innebar at det nye årets start ble flyttet fra slutten av mars til 1. januar. Som alltid når man innfører nye systemer var det noen etternølere som valgte å holde seg til det gamle. De som fortsatte å bruke den gamle kalenderen ble offer for lureri fra resten av befolkningen, og de lurte fikk kallenavnet «Poisson d'Avril» eller aprilfisk.

«Donner le poisson avril,» som oversatt betyr å «gi noen aprilfisken,» var franskemennenes aprilspøk og gikk ut på å feste en papirfisk i all hemmelighet på ryggen til den som ble narret. Papirfisk spøken brukes av franskmenn den dag i dag, og i Italia sier man aprilfisk når vi nordmenn ville sagt aprilsnarr.

Oppgjennom årene har diverse aviser, radio- og tv-kanaler sett det som sin oppgave å lure en hel befolkning. En av de meste kjente aprilspøkene er BBC-programmet, Panoramas, aprilspøk fra 1957 som viste et innslag med sveitsere som høstet spagetti av trær. Innslaget utløste telefonstorm på sentralbordet til BBC med briter som lurte på hvor de kunne få tak i sitt eget spagetti-tre.

SE BBC-INNSLAGET FRA 1957 HER

I 1965 annonserte BBC at de nå hadde utviklet teknologi så de kunne sende lukt så vel som lyd og tv-bilder. I følge rapportene skal kanalen ha fått henvendelser fra publikum som mente innføringen av den nye teknologien var vellykket.

Bergens Tidene hadde en vellykket aprilspøk i 1987 da de skrev at det var gjort et beslag på 10 000 liter smuglervin som skulle deles ut til bergensere som møtte opp på vinmonopolet den dagen. Da polet åpnet stod flere personer klare utenfor med flasker og bøtter for å kreve sin del av smuglervarene.

Japan, del II; Slutten for DNS

Den Norske Skolen (DNS) var min skole og lekeplass fra 2. til 7. klasse. I 1990 flyttet skolen inn i splitter nye lokaler på den splitter nye (kunstige) øya Rokko Island utenfor Kobe. I fjor sommer var det imidlertid slutt: På grunn av mangel på elever ble skolen nedlagt, og nabo-skolen Canadian Academy overtok tomta. Der skal de nå bygge ny gymsal, og rivinga av DNS var i full gang når jeg var der ute nå. Trist å se minnene bli lagt i grus på den måten. Og et 16 år gammelt bygg er ikke akkurat gammelt da. Men slik er livet.

Japan, del I; Bra tur!

10 dager i Japan er i minste laget, men vi hadde flotte dager, fullstappet med ulike opplevelser. Her er noen små glimt.

(Alle bildene kan sees i større format ved å klikke på dem).

Her er vi i den store tempelbyen Kyoto. (Fra venstre; Fredrik, OP, Jarl og Torgeir). Som en kan se var ikke våren komt for fult enda, så det var litt brunt/grått. Likevel hadde vi et par-tre skikkelige vårdager. Imidlertid var ikke denne dagen en av de: vi ble møtt av snøstorm og greier, men dagen ble bedre etter hvert.


Vi startet med en folksom dag i Universial Studios, med køer på opptil 140 minutt. Tiden ble av japanske smågutter effektivt benyttet til Nintendo, PSP eller andre små spillkonsoller.





Denne ruinen står igjen som minne etter atombomben som amerikanerne slapp over Hiroshima 6. august 1945. I tillegg finnes, i tilknytning til dette, en fredspark og et museum. Veldig sterkt å se og oppleve. Meningsløsheten med atomvåpen, krig og menneskeskapt strid velter inn over en.





Jarl og OP hadde kjøpt Hawaii-skjorter kun for anledningen. Ikke en gang amerikanere kan se mer amerikanske ut.



Vi bodde for det meste i min "hjemby", Kobe. Denne ligger strategisk, geografisk sett, midt i Kansai-regionen i Japan. Herifra er det enkelt og raskt å ta tog til store historiske byer og steder.

Himeji Castle er fra middelalderen, og det best bevarte slottet av denne typen i Japan.

Man blir ikke en skikkelig japaner uten at man har bidrat med penger til den japanske mafiaen - Yakuza - gjennom de mange støyende spillehallene, eller Pachinco, som de heter, mente Jarl. Han prøvde aktivt å skjønne spillet, og fikk god hjelp av de ansatte ved spillebula.

Til sist må vi ikke glemme de gode matopplevelsene, som jeg ser på som en god ramme rundt alle opplevelsene.
Fra venstre; OP, Torgeir, Jarl (med sushi i munnen) og Fredrik.

Skarpskyttermerket

I går klarte jeg det jeg mislyktes med på rekruttskolen; Jeg tok skarpskyttermerket i bronse. Så dermed er det to pins som pryder uniformen min; fra tidligere har jeg idrettsmerket. Målet er likevel å klare sølv i løpet av førstegangstjenesten.

U'r used 2 this, right?

Det begynte så smått på mandag. Siden har det tatt seg opp. Det er, som i Norge, snø vi snakker om. Fredag lavet det ned i flere timer, og alt dette hvite, ukjente skapte kaos - spesielt for de stakkars amerikanerne. Midt på dagen kunne den engelsk-talende radiostasjonen melde at alle fritidsaktiviteter resten av dagen var avlyst, samt at alle kinoer(!?) på basene i området holdt stengt inntil videre. De store bilene mange yankees kjører rundt i står på tverke overalt; på veien, av veien - ja til og med på skjeive på parkeringsplassen. Vi nordmenn kan ikke annet enn å flire litt av det.

Men sånn bortsett fra at vi, tross alt, takler "situasjon; snø" bedre enn amerikanerne, så er det ikke mye morro, spør du meg. All trafikk går treigere enn vanlig og passasjerer vi skal plukke opp på flyplasser rundt omkring er forsinket. Dessuten begynner jeg å bli lei av den samme frasen fra arbeidskolleger: "You have no reason to complain! You are from Norway, you're used to this, right? This must be like summer for you guys!". Haha...

Når lite annet skjer

Det er på tide med litt oppdatering. Men ettersom jeg var på vakt helga som gikk (og dermed gikk glipp av turen til Torino, som de andre hadde), så er det lite utenom det vanlige som har skjedd. Derfor tenkte jeg å publisere et par bilder fra den forrige skytetreninga vår. Hver første tirsdag i måneden kryper vi under jorda, og fyrer av skudd etter skudd med Glock P8-pistoler.

Selv om jeg ikke er noen god skytter, så er det utrolig gøy. Og glock-en er enklere å skyte med enn AG3. Mindre å holde fokus på. Men jeg ble overrasket over hvor plastbassert dette våpenet er. Lekepistolen min når jeg var liten så nesten mer ekte ut enn denne - men forskjellen er stor; Glocken er livsfarlig.

Jarl kjekker seg, og tror han klarer å skyte stødig med ett-hånds-grep. Liksom!

Chamonix, France

Helga som gikk (10.-12. februar) var det igjen på tide å komme seg litt vekk fra Ramstein. Denne gangen var det de franske alpene, og småbyen Chamonix, som var reisemålet. Det ble slalåm, sol og blå himmel, utrolig natur og en fantastisk opplevelse.


Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat tok initiativet til over 5 og en halv time i bil, kun for å få stått litt på ski. Det tok mange forsøk på overtalelse fra de andre før jeg ga opp, og måtte innrømme at det kunne være deilig å gjøre noe spesielt i helga. Planene mine begrenset seg tross alt til utforsking av min nyinnkjøpte DVD-recorder - og selv jeg innså at det ble en litt for nørdete unnskyldning.

Jarl og Fredrik nyter lunch på tidenes dyreste fjellrestaurant, hvor brusen kosta over 80 kroner.
Og på ingen måte angrer jeg turen nå i ettertid - til tross for solbrenthet. Det var rett og slett helt fantastisk. Vi var fremme i 1-tiden fredag kveld, og fikk (etter litt om og men) et veldig greit og rimelig hotellrom midt i byen. Lørdagen brukte vi i bakken, og da vi var mette på sol og totalt utslitt i beina prøvde vi å finne oss nytt hotellrom. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn anntatt. I en bitteliten alpeby, med like mange hoteller som det finnes innbyggere, var det ikke et eneste rom ledig i byen - vi lette i over tre timer! Til slutt dro vi til nabo-landsbyen, og etter litt om og men fikk vi tatt inn på et lokalt familiedrevet hotell... dyrt var det, og enkel standard, men vi var så trette og glade for å endelig ha fått en seng å sove i, at det ikke betydde stort. Søndagen tilbragte Jarl og Fredrik på brevandring, og var nesten over i Italia, og så dessuten rett bort på Europas høyeste fjell Mont Blanc. Jeg hadde en rolig dag, hvor jeg utforska den lille byen i stedet - beina mine protesterte mot mer ski.

Hverdagen blir bedre av slike opplevelsesturer.